I sommer reiste jeg rundt i Afghanistan for å følge opp teknologi-utdanningsprosjekter vi har i landet, men jeg ønsket også å se afghanernes hverdag under Taliban-styret. Jeg var spesielt nysgjerrig på livene til afghanske barn og kvinner i fjerne distrikter.
Det jeg opplevde var en befolkning som endelig har fått fred, men denne freden har hatt en katastrofal pris. Landets befolkning er i en humanitær katastrofe. Fattigdom og arbeidsledighet er utbredt, og mange afghanere sliter med å få tak i det mest nødvendige for å overleve.
Livet i Afghanistan var ingen dans på roser før Taliban tok over makten, men levekårene har blitt drastisk forverret. Vi kunne se barn i 5-6 årsalderen plukke søppel fra gatene. Enker som ligger i gatene uten hus eller hjem. Unge mennesker med få friheter og dystre fremtidsutsikter. For arbeidsledigheten har doblet seg siden Taliban tok over.
Denne økonomiske og humanitære krisen har rammet by og land, men det er de mest sårbare gruppene – kvinner, barn og eldre – som lider mest.
Mesteparten av bistanden kom aldri frem til distriktene
Afghanske kvinner
I dialog med afghanske kvinner er inntrykkene todelt. De er lettet over at krigen er omme, men nedslått over at frihetene deres har blitt innskrenket. Særlig gjelder dette jenter og kvinner fra rike husstander i storbyene. For de hadde en stor grad av frihet før Taliban kom til makten. De kunne ta høyere utdanning, jobbe, dra på kino, spise ute med venner og til med gifte seg med en de elsker. Dette er friheter som i stor grad har forsvunnet for afghanske kvinner under Taliban.
Friheten for kvinner utenfor storbyene har i stor grad vært upåvirket. Mesteparten av bistanden kom aldri frem til distriktene. De fleste av disse kvinnene har derfor levd i ekstrem fattigdom, undertrykkelse og uten tilgang til utdanning eller jobb – både før og etter Taliban.
Afghanistan var i krig i mer enn 40 år. Det er derfor mange afghanske kvinner som er etterlatt som enker, eller er i sorg over å ha mistet sine barn eller familiemedlemmer. Dette har også medført at mange kvinner står uten en mannlig forsørger.
---
Fakta om Taliban
- Islamsk fundamentalistisk bevegelse etablert av eksil-afghanere i Pakistan under borgerkrigen i Afghanistan på 1990-tallet, med støtte fra pakistansk etterretning.
- Grep makten i Afghanistan i 1996 og styrte fram til 2001, da Taliban-regimet ble styrtet av en allianse av USA-støttede krigsherrer.
- Grep igjen makten 15. august 2021 etter 20 års krig mot afghanske regjeringsstyrker støttet av USA og Nato.
- Har de siste tre årene innført en rekke direktiver som innskrenker kvinners rettigheter i landet, både når det gjelder utdanning, arbeidsliv og fritidssysler. Med Taliban ved makten, har også den heldekkende burkaen blitt et gjengs antrekk for kvinner.
Kilde: NTB
---
Afghanske enker lider en nød i dag som jeg ikke kan beskrive med ord. Disse kvinnene ser opp til himmelen med en bønn om hjelp. For det er ingen andre som hjelper dem.
Fryktløse
Livet til afghanske kvinner er på ingen måter enkelt, men det er viktig for meg å få frem at de fremstilte seg aldri som ofre. De fremstilte seg med en styrke jeg aldri har vært vitne til noe annet sted. De snakket høyt og tydelig om sin rett til arbeid og utdanning. De var fast bestemt på å skape en bedre fremtid for sine barn, familie og nasjonen sin. De snakket med mot og var fryktløse.
Den siste tiden har det kommet en del reformer som har bedret livet til afghanske jenter og kvinner. Lenge var utdanning etter 6. trinn og arbeid forbudt for denne gruppen. Den siste tiden har Taliban åpnet for at jenter etter 6. trinn kan studere grunnskolefag (geografi, samfunnsfag, språk, religion osv.). De offentlige skolene er fortsatt stengt, men de kan studere disse fagene på religiøse skoler («madrasa»).
Taliban har også åpnet for at afghanske kvinner kan ta høyere utdanning innenfor helsepersonell-fag. I tillegg har flere bistandsorganisasjoner åpnet private kurs innenfor ulike fag som IT og diverse yrkesfag.
Fredelig, men bestemt
En annen positiv utvikling er at afghanske kvinner kan jobbe som helsepersonell, dette inkluderer jordmødre, sykepleiere, farmasøyter, fysioterapeuter, tannhelsepersonell og laboratorie-teknologer. Det er også en stadig økende grad av kvinner som returnerer til kontorjobber for internasjonale bistandsorganisasjoner.
Disse fremskrittene er små skritt for oss, men betydelige forbedringer i livene til afghanske kvinner. Denne fremgangen har funnet sted takket være at kvinner kjemper for sine rettigheter. Fredelig, men bestemt.
I mitt møte med afghanske kvinner og jenter hadde de en tydelig beskjed til oss nordmenn: Vi trenger deres hjelp. De ønsker arbeid og de ønsker utdanning. Dette kan de få tilgang til gjennom bistand, men også denne kranen har blitt skrudd igjen.
Den kalde krigen mot Taliban
Den dramatiske forverringen i afghanernes levekår skyldes i stor grad at den internasjonale bistanden til Afghanistan har blitt halvert siden Taliban tok over makten.
I tillegg har landets grenser og tilgang til finansinstitusjoner og markeder blitt stengt. Enkelte har tydd til opprop mot dette for å «sanksjonere» Taliban.
Vi tapte krigen i landet, men har i stedet begynt en «kald krig» mot Taliban. En krig uten våpen, men med sanksjoner, straff og isolasjon. En krig som i første rekke rammer sivile – sivile som blir isolert, sultet og straffet.
Reformene den siste tiden viser at slike forhandlinger funker
Forrige gang vi førte en slik tilnærming var i 1996-2001. Dette førte til at Taliban-regimet ble enda mer totalitært og at Afghanistan ble en pariastat (en nasjon som anses å være en utstøtt i det internasjonale samfunnet, journ.anm) med vertskap for ekstremistiske krefter. I tillegg førte det til en humanitær krise, flyktningstrømmer, og grove menneskerettighetsbrudd.
Den humanitære katastrofen
Vi står i dag overfor et bristepunkt. Afghanistan er i en humanitær katastrofe og vi risikerer at en hel generasjon av kvinner mister tilgangen til utdanning. Vi må derfor handle raskt ved å øke bistanden, samt åpne adgangen til internasjonal handel og finansinstitusjoner.
Disse endringene må komme samtidig som vi forhandler frem større friheter for afghanske kvinner. Reformene den siste tiden viser at slike forhandlinger funker.
Vi har en moralsk plikt til å støtte det afghanske folket, spesielt kvinnene, som nå mer enn noensinne trenger vår støtte. For Afghanistan kan ikke bli et glemt kapittel i historiebøkene. Det er en levende nasjon med millioner av mennesker som fortjener en sjanse til et bedre liv.