Først, takk til Åste Dokka, for at hun tok seg bryet med å svare på min kommentar. Jeg leser det aller meste av Dokkas betraktninger og kommentarstoff og blir ofte klokere. Det ble jeg også av hennes tilsvar til meg.
Jeg har aldri stilt spørsmål ved bildet av Gud som nådig. Men er det mulig å se for seg at også det gudsbildet vi får i denne Jesus-lignelsen rommer Guds nåde? Det tror jeg.
Jeg er spørrende til premisset om at det finnes ulike fragmenter av motstridende gudsbilder i evangeliene, som jeg som ærlig bibelleser må velge blant, for å bevare bildet av en nådig Gud. Jeg tror på et mangfold av lignelser og Jesus-undervisning i evangeliene som til sammen gir oss et helhetlig bilde av vår himmelske far.
Å gå i meg selv
Det fritar meg ikke fra å kjempe med Gud om de vanskelige tekstene. Jeg kan også stille meg uforstående til Gud. Ydmykhet og undring er et viktig ideal også i min tilnærming som forsøksvis ærlig bibelleser. Hvis min kommunikasjonsform skulle lukke for ærlige spørsmål fra mine tilhørere, trenger jeg likevel å gå i meg selv.
Så fortjener Dokka et svar på de direkte spørsmålene hun stiller mot slutten: «Er Guds tilgivelse avhengig av vår tilgivelse? Eller er det rom for oss hos Gud selv om vi oppfører oss grusomt eller selv ikke klarer å tilgi?»
Hvis jeg skulle forkynt over denne teksten og ikke vært på ferie, ville jeg først ha forsøkt å snakke nyansert om selve fenomenet tilgivelse oss mennesker imellom. Det er mulig å lese denne lignelsen som et slags «tilgivelseskrav» fra Guds side. Her er jeg bevisst på at det finnes en uheldig historie om usunn forkynnelse og forventninger i møte med dem som er ofre og krenkede.
Dette har blant annet Liv Nesse Amundsen i vår menighet belyst godt i sin diakonale masteroppgave fra 2018, «Kampen for tilgivelsen». Den er lett tilgjengelig. Jeg ville ha trukket inn perspektiver fra hennes tematikk i møte med teksten. Slik ville jeg nevnt noen viktige premisser for en tilgivelsesprosess, som jeg mener ikke behøver å stå i motsetning til lignelsens hovedpoeng.
Jeg kan også stille meg uforstående til Gud
Mot til å rette ryggen
Dernest ville jeg kanskje ha svart omtrent slik jeg gjør når jeg får spørsmål om vi som kaller oss Kristus-etterfølgere behøver å leve etter Bergprekenen. Svaret er ja. Mange av Jesu ord kan oppleves harde og krevende. De må leses i et gudsrikeperspektiv: Det er iblant oss, men fortsatt er vi underveis mot det. Vi forkynner disse tekstene som Guds evangelium likevel. Det er ofte gode nyheter, særlig for dem iblant oss som opplever at Jesu klare tale overfor dem med makt og innflytelse, gir mot til å rette ryggen.
Og midt i Bergprekenen står Fadervårs femte bønn om tilgivelse, som vi alle får lov til å vende tilbake til og grunne over daglig. Slik mener jeg svaret mitt kan være ja på begge Dokkas spørsmål.
