Det pågår for tida en diskusjon her i Vårt Land om hvorvidt Den norske kirke (DNK) som folkekirke er en «kravløs» eller «halvhjertet» kirke som «fortoner seg som et fremmed landskap» eller om den snarere er et «hjem» «på hvert eneste nes og i hver innerste fjord» som kombinerer «max tydelighet og max åpenhet», og altså er et sted «hvor jeg blir værende».
Nylig kunne vi også lese at flere unge melder seg inn i DNK og at søkertall til teologistudiet på landsbasis er økende. Det skjer altså interessante forflytninger i kirkelandskapet på mange hold. Arne Christian Rokseths interessante masteravhandling fra 2023 viser for eksempel en bevegelse fra det frikirkelige og lavkirkelige i retning av DNK.
Et faglig spørsmål
Dette innlegget er ikke primært et nytt vitnesbyrd fra en prest og prestelærer i DNK, men derimot et forsøk på å faglig forstå hva som kan gjøre en lokalmenighet i DNK til et åndelig hjem og et godt sted å være.
Selv er jeg – i likhet med Rokseths informanter og mot alle odds – blitt glad i – og sett noen av mulighetene som ligger i folkekirka. Disse fikk jeg anledning til å utforske både som kirkegjenger lokalt i Holmlia menighet, og som stipendiat på MF der jeg arbeidet med en doktoravhandling om presters spiritualitet.
Basert på over tjue års engasjement i min lokale menighet (hovedsakelig som frivillig, men også ett år som deltidsansatt i 2012) er min observasjon at det her har foregått en stille fornyelse som gjør at mange kirkegjengere opplever å gå glipp av noe hvis de ikke er på gudstjeneste søndag formiddag. Slik er det også for meg. Hva er det som kjennetegner en slik fornyelse, og hvordan kan vi forstå den?
Et mønster av ti praksiser
Den amerikanske forskeren og forfatteren Diana Butler Bass ville undersøke påstanden om at det kun er konservative kirker i USA som vokser mens de tradisjonelle og mer liberale kirkene er et synkende skip. Dermed dro hun på begynnelsen av 2000-tallet i gang et større forskningsprosjekt av «the Protestant mainline», de mer teologisk moderate og liberale kirkene med en liturgisk tradisjon (lutherske, episkopale, presbyterianske og metodistkirker m.fl.). Hun ville studere nettopp vitale og dynamiske menigheter for å lete etter hva som kjennetegner dem.
Hun fikk imidlertid mange kommentarer som «Vital mainline churches? Must have been a short journey!». Men til manges forundring fant hun og hennes kolleger at «the Protestant mainline» lever i beste velgående, og at disse kirkene er i endring. Det hun beskriver i boka Christianity for the Rest of Us. How the Neighborhood Church is Transforming the Faith er en mindre dramatisk, mer stillferdig og ikke så storstilt fornyelse. Det er en fornyelse av lokalmenigheten i nabolaget, og denne fornyelsen bærer verken preg av evangelikal megakirke eller spektakulær karismatisk fornyelse.
En av de praksisene og verdiene som Holmlia har satt høyt er barns synlighet og deltakelse
Butler Bass og hennes medarbeidere oppdaget et mønster av ti praksiser, ti veimerker, som kjennetegnet denne fornyelsen: Gjestfrihet, dømmekraft (discernment), heling (i vid forstand), kontemplasjon, vitnesbyrd, mangfold, rettferdighet, gudstjenestefornyelse, refleksjon og estetisk/musikalsk fornyelse. Riktignok var ikke alle menigheter preget av samtlige, og jeg tenker at denne lista heller ikke er uttømmende. Det avgjørende var at folk (både ansatte og frivillige) i disse menighetene hadde samlet seg om- og tatt tak i noe som var sentralt i nettopp deres lokalmiljø og deres lokale menighet, og at det oppstod et engasjement og et fellesskap rundt disse praksisene.
Barns synlighet og deltakelse
En av de praksisene og verdiene som Holmlia har satt høyt er barns synlighet og deltakelse (som kan forstås som praksiser preget av mangfold og gjestfrihet). Her har det vært – og her er det lov å være barn (også med de bevegelser og lyder det innebærer for resten av fellesskapet). I tillegg er menigheten preget av et kontinuerlig gudstjenstefornyende arbeid og musikalsk og estetisk nyskaping og mangfold, noe svært dyktige medarbeidere i stor grad har bidratt til å la spire frem. Rettferdighet, lokalt og globalt, er en grunnleggende verdi for menigheten, hvilket tydelig kommer til uttrykk i både barne- og familiearbeidet og gudstjenestelivet.
I boka The Practicing Congregation. Imagining a New Old Church gir Butler Bass oss også noen flere teoretiske redskap til å analysere og forstå en folkekirkelig fornyelse. Blant annet har hun en typologi av fire forskjellige typer kirker basert på en horisontal akse fra liberal til konservativ teologi og en vertikal akse fra det hun kaller «etablert» (established) til «intensjonell» (intentional). Kombinasjonen av liberal og «etablert» gir old-style mainline mens konservativ og etablert blir traditional evangelical.
Om vi overfører dette til norsk kontekst tilsvarer den første typen folkekirkemenigheter med en traust og tradisjonell stil (dominert av orgel, ansatte, få frivillige og få «faste» kirkegjengere) og den andre tradisjonelle lavkirkelige (bedehus) og frikirkelige sammenhenger med «møtepreg». Mens trauste og tradisjonelle folkekirkemenigheter er opptatt av å ivareta form (ritualer, uttrykk og tradisjoner) er de fleksible når det gjelder endringer av teologi og etikk (formell tradisjonalisme). De tradisjonelle lavkirkelige og frikirkelige fastholder derimot nettopp en bestemt forståelse av læren som det avgjørende (fundamental tradisjonalisme). Dette gjelder både teologi og etikk.
Gjenoppdagelse av kristen praksis
Men når vi beveger oss nedover den vertikale aksen mot det intensjonelle, finner vi to andre typer, nemlig emergent church på konservativ side og practicing congregation på liberal. Et viktig poeng for Butler Bass er også at disse to konvergerer noe, de ligner hverandre, og forskjellen i teologi tones ned. De forskyves mot det post-liberale og post-evangelikale. Betegnelsen «emergent church» er ikke så mye brukt i Norge, men fenomenet eksisterer i beste velgående.
Eksempler fra Oslo er «Sub church» og menigheten «Kraftverket» i Frikirken og bevegelsen «Etter Kristus» (tidligere Substans), men det kan også være nyutviklede menighetsfellesskap innenfor både Normisjon, NLM og frikirkene som eksperimenterer med form, rom, musikk, det kreative og ulike praksiser samtidig som man til en viss grad nedtoner betydningen av «den rene lære» selv om tradisjon ikke er uviktig. Tvert om har man gjerne gjenoppdaget klassiske kristne praksiser som kontemplativ bønn, tidebønner, lectio divina, retreat, kommunitetsliv osv. som praktiseres med nye motiver, på nye måter og på nye steder.
Tradisjon, ikke tradisjonalisme
Den siste typen practicing congregation er den folkekirkelige varianten av intensjonell, og det som kjennetegner slike menigheter er at også de samles om praksiser (derav practicing) snarere enn teologisk renhet eller rettroenhet. De verdsetter tradisjon, men unnviker tradisjonalisme. De er opptatt av visdom snarere enn visshet, for ikke å si skråsikkerhet. Også de er preget av en «ny-gammel» spiritualitet og en «ny-gammel» måte å være kirke på. De er med andre ord forankret i – og øser av de(n) kristne tradisjonen(e) men ut fra en ny type motivasjon, på nye måter og i en ny språkdrakt.
De balanserer mellom lidenskap og kritisk distanse. Som Butler Bass skriver: «De gjør ting som kristne mennesker skulle gjøre, men de gjør dem på en åpen, inkluderende og ikke-fordømmende måte». Menighetslivet på Holmlia utgjør en blanding av folkekirkas åpenhet og frikirkas fellesskapsfokus. Det finnes også «en ny-gammel» tilnærming til tradisjonens betydning, uten å fastne verken i en formell eller fundamental tradisjonalisme. Derimot tas menneskers erfaringer, lokalt og globalt, på alvor som teologisk materiale i møte med tradisjonens skattkammer. I dette møtet oppstår fellesskapsbyggende praksiser med rom for nyskaping.
