I september 1907 jobbet 40 mann, mange av dem gruvearbeidere, med å sprenge og bore opp berget rundt et fraflyttet bjørnehi i Flå i Trøndelag.
De trodde at en «taterbande», som de kalte dem, hadde forskanset seg inne i berget med en seks år gammel jente de hadde kidnappet.
«Det viste seg at hulen er meget vanskelig tilgjengelig», står det i en av meldingene fra leteaksjonens hovedsentral. Videre forklarer de at redningsmannskapet må fare forsiktig fram, fordi «man risikerer av banden er bevæpnet og setter alt inn på ikke å bli fanget».
Så der stod de og boret i berget, dag og natt, i håp om å fange den onde banden der inne, redde den lyshårede jenta, og få utbetalt dusøren på 1000 kroner, som var utlovet av en konsul og boktrykker fra Horten.
En tragisk forsvinning
Tre måneder tidligere hadde seks år gamle Gudrun Klausen blitt meldt savnet i Oslo. Da leteaksjonen og det konvensjonelle politiarbeidet ikke gav resultater, ble Johan Fløttum tilkalt for å bistå. Han hadde fylt 14 år den dagen Gudrun forsvant, og etter at han viste en eksepsjonell evne til å finne vennene sine i gjemsel, ble han rikskjendis for sine synske evner.
Gudrun bodde i Bakkegata 16 i Oslo, der Klingenberggata i dag møter Haakon VIIs gate, og hvor du nå kan kjøpe deg en kinesisk elbil av merket Voyah. Fra huset ledet den klarsynte gutten følget av politi, journalister og andre skuelystne ned til havna ved Filipstad. Han fortalte at han fikk et syn av en mann med mørk bart. Han rakte hånda mot vannet og sa: «No kjem je itt lenger». Så dro han fra byen.
Den store taterjakta
Dette var dårlig nytt for romanifolk som holdt til i båter på fjorden, og som i tillegg hadde et seiglivet rykte på seg for å stjele lyshårede barn. En mørkhåret arbeider som bar et barn på armen, ble jaget av en mobb og måtte søke tilflukt på en avholdskafé i Møllergata. Utenfor Tønsberg ble et par i en husbåt arrestert, og ble ikke løslatt før de kunne dokumentere at de ikke hadde vært i Oslo da Gudrun forsvant.
Over hele landet ble romanifolk tvunget til å bevise at barna de hadde med seg var deres egne. I Gauldalen i Trøndelag, den synske guttens egne hjemtrakter, rømte en familie til skogs. Noen mente at de hadde sett at følget bar på ei jente. Da den synske gutten bekreftet at dette måtte være Gudrun, tok det som i ettertiden har blitt kalt «den store taterjakta» av for alvor.
Den synske 14-åringen fikk et syn om at følget hadde gjemt seg i en hule, og en lokal jeger mente beskrivelsen passet et fraflyttet bjørnehi i en bergknaus ute i myrlandet, mellom åsene nordøst for Ler togstasjon. Der ble det etablert en leir av anleggsarbeidere og skuelystne, og det ble trukket en telefonkabel ned til sivilisasjonen.
Historien minner oss på reflekser som ligger latente i oss, klare for å bli vekket av krenket rettferdighetssans, moralsk indignasjon eller opportunistisk politisk retorikk
Faktisk kidnapping
«Folk kommer og reiser ustanselig. Med toget nordfra i dag kom 300 mennesker som alle sammen skulle til Gudrunhulen», skrev journalisten som var utsendt fra Oslo-avisa Landsbladet.
«Bevæpnet til tændene kom de. De bar alle slags vaaben, fra rustede muskedundere til nutidens mest moderne mord-redskaper», skrev Adresseavisa i et tilbakeblikk noen år senere.
Men det var ingen bevæpnet «tater-bande» der inne i berget. Og Gudrun var ikke kidnappet av røvere.
Mellom 1900 og 1959 ble derimot rundt 1.500 barn tatt fra romanifamilier og tvangsplassert i barnehjem og fosterfamilier, mye på grunn av Løsgjengerloven som ble innført samme sommer som Gudrun forsvant.
Noen måneder senere ble Gudrun Klausen funnet død like ved sitt hjem, i kloakksystemet under Viktoria terrasse, under der Utenriksdepartementet i dag ligger. Politiet, som nok kan mistenkes for å ha vært i overkant ivrig etter å få satt punktum for saken, konkluderte lynraskt med at det ikke hadde skjedd noe kriminelt, og at hun hadde tatt seg inn gjennom en luke og falt ned en åpen sjakt mens hun lekte.
Mønsteret er det samme: Noe galt har skjedd, så noen må betale. Hvem føler du har skylda for dette?
Latente reflekser
Mye var bedre før. Men fortellingen om den spinnville «taterjakta» ved Gudrunhula i Flå er en tydelig indikasjon på at noen ting tross alt har beveget seg i riktig retning.
Likevel bør vi ikke humre for lenge av den oppjagede mobben som skulle bore, sprenge og røyke «taterbanden» ut fra hula i berget. For historien minner oss også på at noen reflekser ligger latente i oss, klare for å bli vekket til live av krenket rettferdighetssans, moralsk indignasjon eller opportunistisk politisk retorikk.
Den første gangen jeg kan huske å ha kjent på dette, tok jeg en stein i hånda og brukte den til å skrape opp døra til et naust. Noen hadde hørt noe om at ei jente var kidnappet, og vi barna hadde fått for oss at hun ble holdt fanget akkurat her. Noe galt hadde skjedd, så noen måtte betale, på et eller annet vis.
I min utvidede krets ble det for en tid tilbake meldt om at et kjæledyr var funnet omkommet, med voldsomme skader som var vanskelige å forklare. Etter hvert som stadig flere ga uttrykk for sin sympati i kommentarfeltet, var det som om den kollektive overbevisningen om at det var snakk om bevisst, bestialsk dyremishandling økte, sammen med aggresjonen mot dem som kunne stå bak: «Man kan lett tenke seg til hva slags folk som kan gjøre dette», skrev én, mens en annen spekulerte i at gjerningspersonen måtte være «et barn eller ungt voksent menneske». «Det er så mye dritt ute i dag så fy», skrev en tredje, mens en fjerde håpet noen ville «knekke nakken på den som gjorde det». Etter en stund meldte dyrets eier at det nok var snakk om en tragisk ulykke.
Og da tre barn nylig ble knivdrept i Southport i England, tok det ikke lang tid før murstein haglet over en moské i byen. En nabo har senere beskrevet gjerningspersonen som en «rolig korgutt» i en familie som var «svært aktiv» i en lokal kirke. Opptøyene viser et kjent mønster: Noe galt har skjedd, så noen må betale. Så hvem føler du har skylda?
Fra jorden roper blodet
Flere skillingsviser tok for seg tragedien om Gudrun Klausen, blant annet «Lille Gudrun» som ble sunget inn og gitt ut på samlingen Frem fra glemselen i 1978. I denne visa roper jentas mot etter sitt barn, hun forbanner de «onde folk i reisebåten» som har tatt jenta med seg til skogs, og advarer barnerøverne om at nå må de stå til ansvar overfor Gud.
I virkeligheten er den maktesløse vreden dessverre mindre tålmodig. Den krever handling, helst allerede nå.
