Etter åpningsseremonien til OL er det én scene som har skapt sinne og frustrasjon blant kristne verden over: et dekket bord med mennesker med ulike kjønnsuttrykk, stående langs det, og i midten en kvinne med glorie rundt hodet. Manges første assosiasjon er Da Vincis berømte maleri Nattverden. For kristne representerer nattverden det aller helligste: I nattverden møter vi Gud.
Nå er det riktignok ikke nattverden som er utgangspunktet for scenen – bildet er en scene fra gresk mytologi, senere foreviget i maleriet The Feast of the Gods av den nederlandske 1600-tallskunstneren Jan Harmensz van Blijert. Dionysos, gud for vin og festligheter, har samlet guder og gudinner til fest. Dét er scenen. Ikke nattverden. Like fullt har maleriene likhetstrekk, så det er forståelig at en slik forveksling kan skje. Det som forundrer meg er dermed ikke forvekslingen, men hvilke reaksjoner den avstedkommer. Når OL-komiteen, kunsthistorikere og andre med peiling på kunst påpeker forvekslingen, er nemlig bare halve jobben gjort: Det virkelig problematiske er reaksjonene som har kommet. For hva er egentlig man reagerer på?
Fremstille det hellige
Reaksjonene kommer fordi scenen (som er misforstått, men skaden har skjedd) iscenesettes av feil folk. En kvinnelig Jesus, flankert av en disippelskare med drag-artister og en transperson, bryter med manges forventning av hvordan man kan fremstille det hellige. Bakenfor dette ligger et diskriminerende menneskesyn. Menneskene i scenen bryter med etablerte heteronormative strukturer og blir møtt med hets og anklager om å være krenkende. Men krenkende for hvem? For Gud?
Tåler vi at noen hetses og trakasseres fordi de bryter med etablerte normer og tradisjoner?
I kristen tro er skapertanken grunnleggende. Alt som lever er skapt av Gud, og mennesket har en særstilling fordi vi er skapt i Guds bilde. Slik speiler hvert menneske et glimt av Gud, og slik viser menneskehetens mangfold at Gud ikke kan la seg fange av et enkelt bilde. Gud er alltid større enn våre gudsbilder. Tanken om at alle mennesker har noe ved seg som er hellig og ukrenkelig, understrekes gjennom Jesu liv. I kretsen rundt Jesus samlet det seg mennesker som på ulike måter hadde førstehåndserfaring med utenforskap og diskriminering. Jesus refset de mektige, og fellesskapet rundt ham inkluderte dem som mange foraktet.
Andres forakt
Derfor er det ironisk at det er nettopp den misforståtte nattverden som utløser kulturkrig og som provoserer kristne verden over. For hvem er det som sitter til bords? Jo, nettopp mennesker som på ulike måter bryter med det etablerte. De representerer grupper som stadig får sine rettigheter og mulighet for livsutfoldelse innskrenket, på grunn av andres forakt. Derfor kunne en respons på en slik iscensettelse like gjerne vært jubel over at kunsten synliggjør alle menneskers plass rundt nattverdsbordet, og at gjennom menneskene rundt bordet kan vi skimte Guds glede over sitt mangfoldige skaperverk.
Når det motsatte skjer, får også vi som tilskuere vår menneskelighet satt på prøve: Tåler vi at noen hetses og trakasseres fordi de bryter med etablerte normer og tradisjoner? Eller er det nettopp i denne (misforståtte) scenen at det som virkelig står på spill kommer til uttrykk? For det som står på spill er ikke en krenket Guds ære, men menneskets umistelige verdi. En verdi som i kristen kontekst henger sammen med at hvert menneske er villet av Gud – en Gud som ved sin kjærlighet til alt som lever stadig viser at det finnes ikke grenser for hvem som hører til.
