Da jeg leste responsen fra Gylver og Movafagh, ble jeg litt trist. Det triste var at intervjuet med meg og Niklas må ha gitt et inntrykk av at Den katolske kirke og deres medlemmer ikke har universelle ambisjoner og at jeg ser ned på mine kristne brødre og søstre i Den norske kirke. Jeg ser ikke ned på Den norske kirke, men elsker denne kirken og medlemmene i den fra dypet av mitt hjerte.
Når Gylver viser et behov for å presisere at samtalen mellom de ulike kirkesamfunnene bør tilrettelegge for at mennesker som tenker forskjellig bør snakke sammen, blir jeg ganske paff. For det må bety at Den katolske kirke, som utgjør mer enn ti prosent av verdens befolkning, forstås som en kirke hvor medlemmene har en uniform og lik måte å tenke på. Gylver, som representant for Den norske kirke, ville dermed si at Den norske kirke ikke er et sted hvor alle må tenke likt. «Så trist…», mumler jeg til meg selv, «så forferdelig kjipt inntrykket fra Den katolske kirke må være om man tror at alle der tenker likt».
Som om Den katolske kirke var en global kult! Men det er ikke en global kult. Hadde jeg lært at den var det, ville jeg kjapt tatt avstand fra Kirken. Og det er jo det samme som er tilfellet med Den norske kirke, som er en svært bred og mangfoldig kirke med en ambisjon om å romme dette mangfoldet.
De fleste er klare over at katolsk kommer fra det gammelgreske katholikos og betyr «universell». Jeg opplever at diskusjonene som har blusset opp egentlig handler om måten man skal forstå det universelle.
Mangfold i Den katolske kirke
Movafagh skriver at «Den norske kirke er … et forbilledlig mangfold, et bilde på Guds rike, intet mindre.» For min del er det nettopp mangelen på mangfold som alltid har gjort at Den norske kirke fremstår som en lokal kafé eller klubb. Menneskene i de lokale kirkene er ofte skremmende like og er ofte fra en noenlunde lik bakgrunn. Det er i alle fall min opplevelse.
På den andre siden er Den katolske kirke ekstremt mangfoldig. Ikke bare feires messene svært forskjellig fra kultur til kultur, men menneskene i kirken tilhører ofte så utrolig mange kulturer og nasjonaliteter at man automatisk føler seg som del av menneskeheten. Spesielt for meg som ikke har etnisk norsk bakgrunn og er vokst opp i et hjem hvor vi snakker arabisk og lever som irakere, blir det tydelig at Den norske kirke ikke kan måle seg med det mangfold og universalitet som Den katolske kirke etterstreber.
Men som jeg kommenterte i Gylver sitt Facebook-innlegg om intervjuet, sa jeg til de som intervjuet oss at Den norske kirkes liberale frigjøringsteologiske fokus er spesielt og beundringsverdig. Jeg beundrer Den norske kirke for å vise til den radikale åpenhet som Kristus lærer oss. Problemet er bare at jeg ser på Den katolske kirke som mer radikal i dette henseendet, som en kirke som rommer mer.
Jeg og Gylver ønsker derfor det samme, og jeg ser på henne som min søster idet vi deler de samme universalistiske ambisjonene. Jeg elsker Den norske kirke og hva den prøver på, men jeg tror bare at Den katolske kirke gjør det bedre. Her er vi uenige, men det er en søt og fin uenighet hvor vi må støtte hverandre og evangelisere i tråd med vår samvittighet.
Den universelle Kristus
Hvis det som gjør Den norske kirke bra er, som Movafagh skriver, dens økumenikk, bredde og inkludering av alle, er det det samme som trekker meg mot katolisismen, den universelle kirken.
For Den katolske kirke er på mange måter ikke engang én kirke, men en kirke med mange kirker i seg. Den er lik Den norske kirke idet den både er svært lokal og bred på samme tid. Men skalaen til Den katolske kirke er mye større og mer global, og jeg trekkes sterkt mot det ambisiøse ved katolisismen.
De færreste vet nok at Den katolske kirke består av 23 autonome kirker, med en egen leder, liturgisk praksis, teologi og tradisjon. Den største kirken i Den katolske kirke er den romerske, men det finnes også den koptiske, etiopiske,russisk-greske, kaldeiske og mange andre unike og autonome kirker. Fra kirke til kirke er svært mye forskjellig, men de er en enhet i Kristus. Ikke minst har pave Frans og de foregående pavene siden Det annet vatikankonsil drevet med svært mye dialogarbeid og brobygging, både innad den kristne religion og utad mot andre religioner.
Vi er kanskje uenige om hvilken retning som er mest ambisiøs, men selve prosjektet er akkurat det samme
Det blir derfor problematisk å fremstille Den katolske kirken som en lukket og streng kirke som utestenger andre, og at de utestengte derfor bør ty til Den norske kirke for å bli møtt med åpenhet. Jeg vil ikke assosieres med en slik tankegang – faktisk elsker jeg metodister, Den norske kirke og alle kristne. Jeg takker dem hver dag for at de viser meg fylden av den kristne religion, de er alle mine søsken som jeg bryr meg om og ønsker at skal ha et sterkt trosliv.
Pave Frans sier svært ofte: «Kirken er for alle». Vi må huske at nesten alt mellom katolikker, protestanter og ortodokse er likt, og vi må passe på å ikke glemme at vi alle er bundet av Kristi kjærlighet. Vi er kanskje uenige om hvilken retning som er mest ambisiøs, men selve prosjektet er akkurat det samme.
