De siste ukene har det vært skarp kritikk av Den norske kirke her i Vårt Land, særlig fra stemmer som selv ikke tilhører Den norske kirke. Men stemmene utenfra sier også noe annet. Jeg er en av dem.
Jeg er ikke medlem i Den norske kirke. Jeg er metodist og kommer til å fortsette med det. Men jeg er likevel dypt fascinert av Den norske kirke. Jeg er takknemlig for alt det Den norske kirke får til nasjonalt og lokalt, og jeg verdsetter hvordan kirkesamfunnet og samfunnsaktøren Den norske kirke er en stor og viktig bit av et mangefasettert og rikt kirkelandskap i Norge. Den norske kirke er en blant mange brikker i Guds rike.
På hvert eneste nes, i hver innerste fjord
Jeg blir fascinert av Den norske kirke som folkekirke. På hvert eneste nes og hver innerste fjord finnes Den norske kirke. Ingen bor for langt unna eller er så utenfor rekkevidde at de ikke regnes med eller omfavnes av kirkens tjeneste. Den norske kirke får til bredden det er å skulle være et åndelig fellesskap for troende, og samtidig en kirke med så lave terskler at det er lett å regne seg som innenfor. Det er en nerve i å balansere tilhørighet for alle, tilstedeværelse når livet skal feires eller sørges over, og samtidig stadig kunne stimulere troen til en som har hatt sin faste plass langt fremme i kirken i mange tiår.
Den norske kirke får til dette spennet. Den norske kirke spenner vidt også på andre måter - her er bedehuskultur, høykirkelige messer med musikk som tar pusten fra en, de lokale kontekstuelle gudstjenestene, de gammelmodige pietistiske bevegelsene. Her har de skeive sin plass, de skakke, de som får til alt, de som strever etter fullkommenhet og de som bare strever - og alle hører til i samme kirke med sine liv sånn som de er. Den norske kirke er med det et forbilledlig mangfold, et bilde på Guds rike, intet mindre.
Den norske kirke rommer en teologisk bredde og ulike syn lever side om side
Rettferdiggjørelsens fundamentale premiss
Jeg er også fascinert av Den norske kirkes teologi. Jeg har selv ikke et luthersk dåpssyn, men er dypt fascinert av hvordan luthersk teologi klarer å fylle nettopp dåpen med så enormt mye innhold vi andre sprer litt mer utover, en pakkeløsning ikke den beste selger ville kunne komme opp med. Her gis alt i dåpen, og mennesket får ta imot. Det er sterke saker og verdt en fest hver søndag.
Jeg tilhører selv en kirke med sterk helliggjørelsesteologi, men nettopp derfor blir jeg fascinert over hvilken solid plass rettferdiggjørelsen har i luthersk teologi og kirkeliv, og blir dermed et viktig korrektiv til oss andre når vi trekker helliggjørelsen litt for langt og må minnes på rettferdiggjørelsens fundamentale premiss for veien videre. Den norske kirke rommer en teologisk bredde og ulike syn lever side om side. Det er komplisert og godt gjort på samme tid. Jeg blir imponert når Den norske kirke tør å tale profetisk i viktige samfunnsspørsmål selv om det koster. Slikt er en del av kirkens teologi.
Vi andre tåler mindre
Den norske kirke er en viktig økumenisk aktør, og har et stort ansvar som majoritet i det kirkelige landskapet. Det er lett å være blind når man er majoritet, og det skjer, men Den norske kirkes lydhørhet i møte med oss som er minoriteter i kirkelandskapet er forbilledlig, og det er neppe noen annen kirke i landskapet som så ydmykt tar imot kritikk som nettopp dem. Vi andre tåler mindre. Den norske kirke er inkluderende overfor oss andre. Jeg har hatt med mitt barn på babysang og videre barnearbeid i den lokale varianten av Den norske kirke i 11 år nå, og det er et trygt og fint sted å være. Jeg sitter i teologisk nemnd i Den norske kirke som den økumeniske stemmen. Den norske kirke våger å inkludere og lytte til oss andre. Det er sterkt og forbilledlig.
Jeg er privilegert som har en jobb der jeg utdanner mange av dem som skal jobbe i Den norske kirke eller gjør det allerede. Jeg er opptatt av at de skal være stolt av kirkesamfunnet sitt, stolt over sin kirkes teologi, og bevisst på at de har valgt å høre til i og jobbe i akkurat Den norske kirke av en grunn. De vet selvsagt at jeg hører til et annet sted. Nettopp derfor er det viktig for meg å gi dem et bilde av Den norske kirke sett utenfra, og at det er en kirke å bli fascinert av, en kirke man får lyst til å høre til i, en kirke med en tiltrekningskraft på evangeliets vegne.
Sigvart Dagslands sang Djube spor fra 1985 er fortsatt sann:
«Det bler sagt og skreve møje sant om liv og lere så sprige,
men i avmakt, så ein diamant, gjømme kjerkå ditt rige»
Det er slik det er. Den norske kirke gjemmer Guds rike. Ikke alene. Men sammen med oss andre. Dere som hører til i Den norske kirke, har all god grunn til å være stolte av, glade i og takknemlige for kirken deres.
