Verken Nordhaug eller Vårt Land er informert om hva som faktisk skjer på grasrotnivå i Den norske kirke og i kirkelandskapet: Om Den norske kirke og de diakonale organisasjonene kan bidra til opprettelsen av en stilling for progressiv islam, er ikke et spørsmål som står i konjunktiv, men i presens: Før sommeren inviterte Hikmah-huset og Gyrid Gunnes til et idemyldringsmøte om hvordan kristne aktører kan støtte utviklingen av progressiv islam i Norge og gi progressive muslimer et samtale- og ritualtilbud.
Invitasjonen lød:
«Vi inviterer til et idemyldringsmøte om muligheten for at diakonale organisasjoner og Den norske kirke går sammen om å finansiere/gi ikke-finansiell støtte til en deltidsstilling over tre år (ev heltid over to år) som progressiv muslimsk samtale- og ritualleder. Behovet for en slik stilling har flere ganger vært løftet frem av Hikmah-huset, Salam, og Skeiv verden.
Stillingens formål vil være å tilby lønnet arbeid til å utføre religiøs muslimsk praksis fra og rettet mot Norges progressive muslimske befolkning, dvs den delen av den muslimske norsk befolkningen som ønsker kvinnelig og skeivt religiøst lederskap. Denne delen av Norges muslimske befolkning har ingen representasjon i det teologiske lederskapet i de eksisterende moskeer».
Hele mennesker
Den norske kirke (Oslo biskop), Bymisjonssenteret Tøyenkirken, VID vitenskapelige høyskole, Norges KFUK-M, Skeiv kristent nettverk, Norges Kristelige studentforbund, Skeiv verden, Salam og Hikmah-huset var invitert til møtet ved Bymisjonssenteret. Representanter fra alle organisasjonene møtte.
På møtet forklarte styreleder Amina Selimovic hvorfor Hikmah-huset ikke kan organiseres som et trossamfunn: Det er verken riktig eller mulig å be progressive muslimer om å velge mellom å være medlem av en moské hvor man har en familiær og kulturell tilknytning, og tilhøre en moské som står for en progressiv form for islam. Progressive muslimer er – i likhet med kristne – hele mennesker, hvor ulike hensyn alltid vil spille sammen. Stillinger for å fremme progressiv islam må derfor finansieres på annen måte enn å opprette et nytt trossamfunn.
Det var et møte i det interreligiøse søsterskapets ånd. Møtet styrket oss i troen at på tvers av religioner står vi sammen om å bygge gode og trygge sivilsamfunn. Dette er religionsdialog nedenifra.
På møtet var de kristne organisasjonene tydelig på at de på det nåværende tidspunkt ikke kan bruke egne økonomiske midler til en slik stilling. De kom med viktig og nyttige innspill til strategisk tenking og forslag til konkrete kilder for finansiering. Vi er takknemlig for at de kristne organisasjonene – inkludert Den norske kirke – sine bidrag til bygging av kompetanse.
I møte med nye virkeligheter
En arbeidsgruppe bestående av Hikmah-huset, Norges KFUK-M, Bymisjonsenteret, Salam og Skeiv verden arbeider nå videre med å finne finansiering, med mulighet for ansettelse innenfor rammen av Bymisjonssenteret i samarbeid med Hikmah-huset. Dette er en naturlig forlengelse av Bymisjonssenterets brede virksomhet. Senteret har siden opprettelsen i 1985 vært en spydspiss i å tenke kristendom i møte med nye virkeligheter, i form av gategudstjenester og liturgisk nyskapning.
Nordhaug kjenner ikke til at dette samarbeidet allerede er i gang. Han har ikke innsikt i behovene eller tiltakene progressive muslimer etterspør, og det er skuffende at han ikke ser potensialet som ligger i solidaritetsarbeid. Vi er derfor glade for at det sitter andre krefter i maktposisjoner i dag – krefter som er villig til «å gå inn i sin tid», slik Nordahl Grieg byr oss å gjøre. Det er det som nå skjer.
Gang på gang har kirkehistorien vist at det som på papiret fremstår som umulig, faktisk skjer i kirkens rom
Nordhaugs bruk av et minoritetsperspektiv blir i praksis en unnskyldning til å gi majoritetsreligionens representanter en blankofullmakt til å lene seg tilbake i godstolen av komfortable majoritetsprivilegier (eksempelvis å ha vært statskirke i fem hundre år), og si (selvsagt med litt mer kristelig vokabular): «Minoriteten må ordne opp i sine egne problemer. Det er heldigvis ikke noe jeg trenger å blande meg borti».
Minoritetstroende trenger en majoritetskirke
En slik bruk av minoritetsperspektivet gagner ikke progressive muslimer. Progressive minoritetstroende trenger en majoritetskirke som er villig til å gå inn i vanskelige og krevende samarbeid hvis det vil gagne og styrke kvinner og skeive muslimer. Møtet på Bymisjonssenteret og arbeidsgruppes arbeid med å finne finansiering og ansettelsesrammer er et eksempel på en slik villighet.
Hva er det som er så kontroversielt med et slikt samarbeid? Som styremedlem Rania Al-Nahi trekker frem i Klassekampen, har Den norske kirke allerede en lang tradisjon for å gi rom for muslimsk trosutøvelse innenfor helsevesenet, hvor imamer og muslimske samtalepartnere arbeider med prester innenfor rammen av prestetjenesten ved norske sykehus. Sykehusprestetjenesten gir åpenbart legitimitet til muslimsk trosutøvelse. Men verken Nordhaug eller Vårt Land ser koblingen mellom dette tradisjonelle samarbeidet og kirken/diakonale aktørers potensielle samarbeid med en muslimsk samtaletjeneste om kjønn og seksualitet.
Den hellige ånd blåser dit hen vil
Å hevde at et tilsvarende samarbeid mellom kristne og muslimer ikke kan skje knyttet til tema som kjønn og seksualitet, er ikke å ta «minoritetshensyn». Det er ren og skjær konservatisme. Det er å skille ut noen deler av menneskelig tilværelse som mindre verdig enn andre, og bidra til å forlenge både kristendommens og islams stigmatisering av kjønn og seksualitet som særlig «syndig» og særegent.
Ved første øyekast kan man selvsagt påstå at det ikke er mulig at kirker og diakonale organisasjoner engasjerer seg i opprettelsen av stilling for å drive progressiv muslimsk sjelesorg og lede riter. Men kristen tro står ikke mulighetenes tegn, men umulighetenes: Kirken forkynner at Gud blir menneske, at graven er tom og at Kristus blir levende i nattverdens vin og brød.
Gang på gang har kirkehistorien vist at det som på papiret fremstår som umulig, faktisk skjer i kirkens rom og regi. Ikke bare i sin idealiserte form, men også som konkret størrelse, er kirken umulighetens sted. Den hellige ånd blåser dit hen vil. Derfor er det nettopp kirken og de diakonale organisasjonene som er kalt til å handle i denne situasjonen.
