Israel er i krig, men det er ikke bare derfor de sportslige resultatene i OL i Paris spiller en underordnet rolle. Nasjonalidentiteten er bygget opp av andre elementer enn idrett. Israel har ingen nasjonalidrett.
Fotball er den mest populære sporten i landet. Befolkningsvekst, marginalisering, kommersialisering og ikke minst demografiske endringer – det er i forbindelse med fotballkamper israelerne diskuterer om det er flere sefardiske jøder nå enn det er askenasiske, at landslagskapteinen Bibras Natcho er en tsjerkessisk muslim, eller at Beitar Jerusalem ikke har hatt arabiske spillere på laget.
Likevel er det noe som mangler for å kalle fotball nasjonalidretten. Sporten forteller ikke landets historie. Heller ikke andre kandidater strekker til: De fremste OL-grenene seiling, gymnastikk og judo er marginale idretter.
Selvforsvar - en nødvendighet
Selvforsvarsteknikken krav maga er israelsk, men læres først og fremst bort i militæret. Da Israel ble dannet, hadde noen tilstrømmende flyktninger med seg boksing, andre bryting eller ju-jitsu. Disse ble blandet i en selvforsvarsteknikk – ikke i en idrett. For nordmenn er det naturlig å se på karate eller ski-skyting som sport. Israelere ser på selvforsvar som en nødvendighet, ikke som gledespredende trim.
I norrøn mytologi finner man to skiguder, Skade og Ull, og hva skriver ikke Paulus i første Korinterbrev 9:24? «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!»
Alt i alt er sport likevel lite omtalt i de fleste religionene, ei heller i jødedommen som står så sentralt i mange israeleres identitet. Filosoflegen Moses «Maimonides» Ben Maimonformaner formaner i sin bok «De rådvilles rådgiver» om at den troende må ta vare på kroppen sin for å kunne tilbe Gud best mulig.
I Talmudens kiddushin 29a står det dessuten at en far har noen utvalgte oppgaver overfor sin sønn, herunder å lære ham Tora, å ta en kone til ham, lære ham et yrke og å lære ham å svømme. Men det er nok ikke konkurransesvømming det er snakk om.
Seks verdensmestre i sjakk
Sport og jødedom har i lange perioder vært tilnærmet antitetiske. Idealene har heller vært kontemplasjoner om livets eksistensielle spørsmål slik vi finner dem i Jobs bok. Legg til de sosiale begrensningene som har vært pålagt jøder, så er det kanskje ikke rart at tankevirksomheten sjakk ble populær og at det først med dannelsen av staten Israel ble mulig for mange å jøder å drive med idrett.
Sport kan presse to millioner arabiske israelere til å måtte ta parti
Apropos sjakk: Seks av sytten verdensmestre har vært jøder, men Israels styrke som sjakknasjon har lite med religionen å gjøre. Da Sovjetunionen brøt sammen, migrerte én million mennesker til Israel og dannet en sovjetisk-israelsk egenart preget av sekularisme og høykultur, derunder brettspillet.
I undersøkelsene til boken «Nasjonalidretter» ga den israelske professoren i idrettsøkonomi Alex Krumer meg en tankevekkende forklaring: «Nasjonalismens ‘oss og dem’ er spesiell i Israel. Det finnes så mange ‘oss og dem’. Jøder og arabere, religiøse og ikke-religiøse, unge og gamle. Hva ville en nasjonalidrett innebære i Israel?»
Nasjonal stolthet
Det er et godt spørsmål. Idrett kan bygge broer, og OL er fundert på vennskapelige menneskemøter på tvers av grenser. Sport kan derimot også innebære konkurranse mellom nasjonale identiteter og dermed presse to millioner arabiske israelere til å måtte ta parti. Når konfliktnivået er så høyt, er en nasjonalidrett kanskje det siste Israel trenger.
Oberstløytnant og professor i idrettssosiologi Yair Galily hadde et annet godt argument: «Vi har noen OL-medaljer og sporadiske enkeltresultater i fotball og basket, men det finnes ingen idrett med varig suksess og dermed ingen arv som er forankret i statens historie. Vi er blant verdens fremste innenfor vitenskap, teknologi og landbruk, og da havner den nasjonale stoltheten heller der.»
Den israelske OL-troppen opptar ikke mye plass i israelske medier rent sportslig. Israelerne frykter for sine utøvere. Flaggbæreren Peter Paltchik har mottatt dødstrusler. I tillegg diskuteres en ny Adidas-kampanje. Skoprodusenten frontet modellen og Palestina-aktivisten Bella Hadid i reklamen, men retrodesignet er hentet fra skoene Adidas leverte til OL i München i 1972. Den gangen tok palestinske terrorister livet av 11 israelske atleter, og hendelsen sitter i israelernes kollektive minne. Esther Roth-Shahamorov, en av deltakerne i 1972, forteller at Israelsdelegasjon må isoleres av sikkerhetsårsaker.
Det er kampen for overlevelse og dermed et livsnødvendig krav til å prestere ypperlig som utgjør mange israeleres nasjonalforståelse
Selve deltakelsen i Paris – for ikke å snakke om eventuelle medaljer – feires derfor med stolthet. Fortolkningen er at man får til en OL-deltakelse på tross av omstendighetene, og på tross av at de fleste israelerne må tilbringe to eller tre år i militæret, istedenfor å drive med sport.
Det er kampen for overlevelse og dermed et livsnødvendig krav til å prestere ypperlig som utgjør mange israeleres nasjonalforståelse. Denne sannheten forteller Israel Defense Forces og vitenskapen i større grad enn til og med toppidrett.