Rolf Furuli har en magistergrad i semittiske språk med gresk og latin og en doktorgrad i semittisk språkvitenskap og kultur. Han har blant annet undervist i akkadisk, som er det eldste kjente semittiske språket. I denne teksten trekker han fram elementer i de mesopotamiske spalesesberetningene som skiller seg fra skapelsesberetningen i Bibelen.
En vanlig oppfatning er at Bibelens skapelsesberetning er skrevet under påvirkning av babylonske skapelsesberetninger og derfor er mytologisk. Jeg har undervist i akkadisk i mange år, og har oversatt de babylonske og sumeriske skapelsesberetningene til engelsk og norsk. Jeg skal nå gi noen eksempler på den enorme kvalitetsforskjellen det er mellom disse og Bibelens beretning:
Skapelsen av gudene
Tiamat (saltvann) og Apsu (ferskvann) blandet sine vann sammen, og gudene ble skapt: «Da himmelen oppe ikke var navngitt, og jorden nede ikke ble kalt ved navn – Apsu, den prominente, som avlet dem, og Tiamat, som fødte dem alle – de blandet sitt vann sammen … Da ble gudene skapt midt i himmelen; Lahmu og Lahamu ble frembrakt».
Jorden blir formet
Tiamat var ikke bare saltvann, men hun var også en gudinne. Hun ble splittet i to deler, og av den ene delen ble fjell, elever og skyer laget: «Han delte henne [Tiamat] i to deler lik et skjell. Halvdelen av henne satte han opp og laget himmelen som et tak. Han strakk ut hennes hud og satte vaktposter, slik at hennes vann ikke skulle unnslippe. Av Tiamats spytt skapte Marduk – han samlet det og formet det til skyer.
Han løftet opp vinden og lot regn falle. Han løftet opp hennes hode og samlet sammen … Han åpnet kildene, og vannet flommet. Han åpnet Eufrat og Tigris fra hennes øyne. Han lukket hennes nesebor … Fra hennes bryster satte han opp de høye fjell. Han boret vannhull, slik at vannet kunne flyte. Han bøyde hennes hale, og bandt den fast med det kosmiske rep. Hennes øvre hoft satte han mot himmelen … Han dekket til, og han grunnfestet jorden.»
Merkelige skapninger i jordens vann
Én beretning sier at «alle land var hav», og en annen beretning beskriver livet i havet: «Han [Oannes, fiskeguden] forteller at det var en tid hvor alt var mørke og vann, og i dette vannet var det merkelige skapninger i spesielle fasonger som ble levende. Mennesker ble født med to vinger, og noen med fire vinger og to ansikter. Disse hadde én kropp og to hoder, og de var både maskuline og feminine, og de hadde to sett med kjønnsorganer, mannlige og kvinnelige. Andre mennesker ble også født, noen med føtter og horn som geiter, og andre med føtter som hester og forparter som menn. Disse var hippo-kentaurer.»
Ingen annen nasjon i oldtiden hadde så store kunnskaper om stjernene og planetene som babylonerne
Menneskene blir skapt
Én beretning sier at den sumeriske gud We-ila ble drept, og den babylonske gudinnen Nintu skapte menneskene av hans kjøtt og blod. En annen beretning sier at den babylonske guden Kingu, som var gudinnen Tiamats gemal, ble drept, og menneskene ble skapt av hans blod: «De drepte We-ila, som hadde ånd, i deres forsamling. Nintu blandet leire med kjøtt og blod. I dagene som fulgte, ble trommen hørt. Ånden var i gudens kjøtt … Kingu var den som startet krigen, som fikk Tiamat til å gjøre opprør mot oss [de andre gudene] og sette kampen i gang. De skar av hans blodårer. Av hans blod skapte han [Ea, visdommens og medisinens gud] menneskene.
Edelsteiner gror på trær
På grunn av likheten mellom enkelte typer frukt eller bær og edelsteiner trodde man at edelsteiner grodde på trær: «Den bar karneol som sin frukt; i klaser hang den ned, vakker for øynene. Lasurstein (Lapis-lazuli) var dets blader og dets frukt; det var et nydelig syn.»
Den konklusjon vi kan trekke, er at den bibelske skapelsesberetningen ikke har noen fellestrekk med de sumeriske og babylonske skapelsesberetningene
Stjernene var guder
Ingen annen nasjon i oldtiden hadde så store kunnskaper om stjernene og planetene som babylonerne. De kunne for eksempel regne ut posisjonen til en planet flere år i forveien. Astrologi spilte en stor rolle, og gudene ble forbundet med himmellegemene: «Han bestemte posisjonene til de store guder; han bestemte likheten med de skinnende stjernene, med stjernebildene. Han bestemte året, og han dro opp grenselinjer. Han satte opp tre skinnende stjerner for hver av de 12 månedene.
Jeg har også foretatt et detaljert geologisk studium av skapelsesberetningen. I min bok Can We Trust the Bible – With Focus on the Creation Account, the Worldwide Flood and the Prophecies, viser jeg at også fra et geologisk synspunkt kan den oppfattes som en sann historisk beretning.
Den konklusjon vi kan trekke, er at den bibelske skapelsesberetningen ikke har noen fellestrekk med de sumeriske og babylonske skapelsesberetningene. Men den stemmer helt med de fossiler vi finner i de sedimentære bergarter. Det betyr at vi har et godt grunnlag for å tro at Bibelens skapelsesberetning er en sannferdig historisk beretning.
