Amina Selimovic og Rania Al-Nahi, representanter for det muslimske fellesskapet Hikmah-huset, gir i VL 19. juli støtte til Gyrid Gunnes sitt forslag om at Den norske kirke skal ansette progressive muslimer for å fremme en utvikling i islam i retning av større aksept for skeive.
Siden jeg har kritisert dette forslaget for å være både prinsipielt håpløst, urealistisk og paternalistisk, stiller de to følgende spørsmål: «Hvorfor spør han ikke selvkritisk hvordan han selv kan bruke sine privilegier og posisjon til å støtte muslimske søstre og brødre som ønsker endring innenfor sin egen tradisjon?».
Fremme solidaritet
Mitt svar er enkelt: I den grad jeg kan, vil jeg gjerne bruke de muligheter jeg måtte ha til å vise solidaritet overfor alle som trenger det, uavhengig av deres livssyn. Her mangler det ikke på muligheter og arenaer i samfunnet vårt. Men spørsmålet er om vi i Den norske kirke bør ansette muslimer for å fremme en bestemt utvikling innen islam. Det mener jeg vi ikke bør.
Vår oppgave som kristen kirke er å tilbe Den treenige Gud, forkynne evangeliet om Kristus, og fremme solidaritet og rettferdighet. Dette oppdaget inkluderer også å fremme gode kår for utsatte grupper som skeive, og selvsagt også skeive muslimer.
Dette solidaritetsarbeidet gjør kirken først og fremst gjennom sine medlemmer som arbeider diakonalt eller driver politisk arbeid i partier eller interesseorganisasjoner. I tillegg kan kirken som institusjon på flere plan bidra gjennom holdningsarbeid internt og offentlige uttalelser. En mulighet for kirken til å øve direkte påvirkning både i møte med islam og andre religioner ligger i dialog mellom likeverdige parter der alle mottar inntrykk fra hverandre.
Kan virke mot sin hensikt
Men å ansette muslimer for å forkynne en mer oppdatert versjon av islam er ikke innenfor kirkens oppgave. Hensikten helliger ikke ethvert middel. Jeg forstår egentlig ikke at noen for alvor vil fremme et slikt forslag. Det vitner om en manglende forståelse av hva som er et trossamfunns integritet og oppgave, og om grensene mellom ulike religioner.
Det er dessuten paternalistisk ved at en majoritetsreligion da vil opptre belærende overfor en delvis utsatt minoritet. Dette vil fort bli oppfattet som uttrykk for en nedlatende holdning. Dermed kan tiltaket virke mot sin hensikt.
Jeg forstår egentlig ikke at noen for alvor vil fremme et slikt forslag
Selv om Selimovic og Al-Nahi som muslimer støtter Gunnes sitt forslag, vil jeg betvile at dette er representativt for norske muslimer generelt. Jeg viser her til Vårt Land 16. juli der Linda Noor, som selv er muslim og daglig leder for den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk, uttaler følgende: «Jeg støtter tanken om å støtte progressive krefter, men å ha islamsk forkynnelse i regi av Den norske kirke, tror jeg i verste fall kan gjøre vondt verre i arbeidet for likestilling og inkludering av skeive i muslimske miljøer.»
Hun sier videre at «det kan fremstå paternalistisk dersom kirken ansetter progressive muslimer for å fremme en bestemt utvikling i islam.»
