Gyrid Gunnes har i Klassekampen skrevet om nødvendigheten av institusjonell støtte til progressiv religion, eksempelvis ved at kirker og/eller diakonale organisasjoner bidrar økonomisk eller på en annen måte til opprettelse av sårt trengte stillinger. Eksempler på oppgaver er samtaletjeneste og rituell ledelse.
Halvor Nordhaug kaller dette for «paternalisme» og «lite dialogisk» fordi det vil bryte takt ned «god tone» i dialogarbeidet. Vi ønsker å ta avstand fra Nordhaugs karakteristikker. Gunnes’ forslag handler om majoritetens solidaritet med minoriteten, ikke paternalisme.
Teller ikke våre stemmer?
Behovet for anstendige og trygge ansettelsesforhold innenfor progressiv islam har lenge vært tatt opp av progressive muslimer selv. Teller ikke våre stemmer, stemmene til muslimske kvinner og skeive som ønsker å ta religiøst lederansvar og ikke representert noe trossamfunn? Hvorfor mener at Nordhaug han har rett til å bestemme hva progressive muslimer ønsker seg?
Hvorfor har han ikke satt seg inn i tema og lyttet til behovene til progressive muslimer? Hvorfor spør han ikke selvkritisk hvordan han selv kan bruke sine privilegier og posisjon til å støtte muslimske søstre og brødre som ønsker endring innenfor sin egen tradisjon?
Å støtte stemmer som jobber for en mer inkluderende religiøs praksis er derfor ikke paternalisme, men en nødvendig handling for å fremme ekte dialog
Progressive krefter har alltid vært avhengig av støtte utenifra trossamfunnet. Ordinasjonen av kvinner i Den norske kirke kom som en følge av et stort samfunnsengasjement for endringer i kvinners stilling i kirken.
Ikke de eneste representantene
Det er positivt at Den norske kirke er engasjert i religionsdialog. Imidlertid må Den norske kirke og andre kristne aktører ta inn over seg at de muslimske trossamfunnene ikke utelukkende kan regnes som representanter for norske muslimer i dag: Et stort antall norske muslimer er ikke medlem av noe trossamfunn. Å kjempe for en institusjonell ramme for progressive muslimsk religiøs praksis er å derfor en dialogisk tilnærming, på minoritetens premisser.
En kirkelig anerkjennelse av mangfold blant muslimer vil være en naturlig forlengelse av kirkens egen utvikling mot å være mer transparent i møte med det nye tros- og livssynslandskapet. Dette handler både om en større forståelse for mangfoldet blant muslimer, men også å kritisk reflektere over hva dette har å si for kirkens religionsdialogiske praksis.
Lang tradisjon for solidaritet
Hvem er det man er opptatt av å ha en «god tone» med, slik Nordhaug ønsker for den religionsdialogen? Gagner en slik «god tone» krefter som ønsker endring?
Å støtte stemmer som jobber for en mer inkluderende religiøs praksis er derfor ikke paternalisme, men en nødvendig handling for å fremme ekte dialog. Å strekke ut en hånd til progressive muslimer er solidaritet, ikke overformynderi. Det er opp til dagens kirkelige og diakonale ledere om de vil fortsette å stå i kirkens lange tradisjon for solidaritet.
