Det var meldingen fra FNs generalsekretær António Guterres da han la fram den årlige statusrapporten for bærekraftsmålene nylig. Fra 2015 til i dag har det vært en fremgang på kun 17 prosent. Verre er det at i samme periode har 17 prosent av målene og delmålene gått i feil retning.
Nå i juli har det vært høynivåmøte i FN, og sjelden har det brent mer under medlemslandenes føtter. Bokstavelig talt.
Ligger dårlig an
Men det er ikke bare manglende innsats for å håndtere klimaendringene som gjør at vi ligger særdeles dårlig an med å nå bærekraftsmålene innen 2030. Bærekraftsrapporten peker blant annet på:
- For første gang i dette århundret er vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger tregere i halvparten av utviklingslandene enn den er i avanserte økonomier.
- Nesten 60 prosent av land opplevde unormalt høye matvarepriser i 2022, noe som har forverret sult og matmangel.
- Vedvarende ulikhet mellom kjønnene: 55 prosent av de 120 landene i undersøkelsen mangler lover som forbyr diskriminering mot kvinner.
- Manglende utdanning: Bare 58 prosent av elevene på verdensbasis oppnår et minimum av leseferdigheter når de er ferdige på grunnskolen.
Norge blant de verste
Også Norge har en lang vei igjen for å bli en mer bærekraftig nasjon. Vi gjør det spesielt dårlig på klimamålet, med høye utslipp per innbygger. Dessuten har nordmenn et for høyt forbruk, og vi kaster for mye. Dette går i liten grad utover oss selv, men har en negativ påvirkning på andre lands mulighet til å nå bærekraftsmålene.
Mest av alt trenger vi politisk vilje. Også i Norge
Ifølge Sustainable Development Report, en FN-initiert men uavhengig rangering av lands innsats med bærekraftsmålene, ligger Norge på 156. plass av 167 på lista over land som gjør det vanskelig for andre land å nå bærekraftsmålene. Ifølge rapporten er vi dårligst i Skandinavia, dårligere enn USA, og kun elleve land er under oss på lista. Dette betyr at våre handlinger og vårt forbruk påvirker negativt utover våre egne landegrenser.
Denne rapporten peker blant annet på at vi:
- kjøper mye elektronikk, ofte produsert under umenneskelige forhold, inkludert barnearbeid og tvangsarbeid.
- kaster mye av elektronikken i søpla uten å gjenbruke de viktige metallene de inneholder.
- gjør for lite for å sikre gode faglige rettigheter til arbeidere som lager de tingene vi importerer, som gjør at mange av dem blir skadet.
- vil ha billige varer hele året, som vi forventer at andre land skal produsere for oss. Det øker klimagassutslippene, forverrer luftkvaliteten i produksjonslandene og forbruker deres naturressurser.
Et kritisk tidspress
Kostnadene ved vårt forbruk er dramatiske. Det handler ikke om prisen i butikken, men om ressursene og energien det tar å produsere varene, samt arbeidsforholdene til dem som lager produktene. I klesindustrien er det kanskje ikke sjokkerende at t-skjorten fra Shein eller Temu til 89 kroner er laget av arbeidere, også barn, der det gis lave lønninger under helsefarlige forhold.
Ansvaret ligger ikke bare på forbrukeren, men også på systemet som helhet, og spesielt offentlig innkjøp og anbudsprosesser. Innkjøp av det offentlige utgjør cirka 16 prosent av hele den norske økonomien, det vil si milliarder av kroner.
For å nå bærekraftsmålene innen 2030, en ambisjon under et kritisk tidspress, må vi handle nå, ikke om ett år eller i en ubestemt fremtid.
Når alle land, inkludert Norge, nå har vært samlet til FNs høynivåforum for bærekraftig utvikling i New York er utfordringene mange, men vi vet hva som må til. Vi trenger mer arbeid og kunnskap for å nå målene, vi trenger tydeligere retningslinjer og tiltak, inkludert tiltak mot det vi gjør som skader bærekraftsmålene i andre land. Mest av alt trenger vi politisk vilje. Også i Norge.
