Homofilidebatten har for alvor nådd frikirkene denne våren. Meningene går på tvers gjennom frikirkene, som i de fleste andre kirkesamfunn verden over. Hvordan kan frikirkene håndtere ulike syn i samlivsetikken uten at menigheter og kirkesamfunn splittes?
Sentralt i debatten står bibeltolkning og bibelforståelse. Mange er sikre på at kun de selv og deres meningsfeller forstår den slik den skal forstås. Forbausende mange synes å ha en manglende forståelse av at også de selv tolker Bibelen.
For mange frikirkelige er bibeltroskap et viktig ideal. Bibeltroskap har ofte vært knyttet til motstand mot kvinnelige pastorer, motstand mot abort og motstand mot homofilt samliv.
Få, synlige handlinger
En slik oppfatning tar ikke på alvor at synd i bibelsk forstand aldri kun er knyttet til noen få, synlige handlinger. Synd er alle menneskers grunnleggende egoisme, det at vi setter oss selv høyere enn både Gud og medmennesker.
Det skal lite til for at samfunnet av de hellige blir samfunnet av de skinnhellige
Det er alltid lettere å se splinten i nestens øye istedenfor bjelken i sitt eget. Dette skjer når bibeltroskap knyttes til noen få kjennetegn som alltid rammer noen andre. En påstått bibeltroskap som aldri får følger for eget liv, er lite troverdig.
Vi vet fra de siste årenes oppslag både internasjonalt og nasjonalt at fremtredende mannlige pastorer og ledere tilsynelatende slipper unna med umoralsk opptreden som utroskap, seksuell trakassering eller overgrep, økonomisk utroskap og annet. De fleste kristne ledere har heldigvis ikke begått slike alvorlige overtramp. Men kristne ledere må være særlig oppmerksomme på at også de er syndere og trenger like mye daglig nåde som resten av menigheten.
Lære- eller frelsesspørsmål
En viss ydmykhet i møte med kristne som tolker Bibelen annerledes enn en selv, er forutsetning for at også frikirkelige kan leve sammen på tross av uenighet om for eksempel homofilt samliv. Noen definerer homofilt samliv som lærespørsmål eller frelsesspørsmål. Andre mener at spørsmålet ikke er kirkesplittende. Skal noens samvittighet veie tyngre enn andres?
En grunnleggende forståelse i protestantisk teologi er at alle mennesker er like for Gud i sin syndighet. Alle mennesker er også like for Gud i tilbudet om frelse
Verden oppfattes farlig
Det går to linjer gjennom frikirkeligheten i forståelse av menigheten og det kristne fellesskapet. Den ene ønsker at frikirkene skal leve i åpen dialog med samfunnet rundt, og legger vekt på Guds virke i kulturen og verden rundt oss.
Mennesket har fri vilje når det gjelder å ta imot evangeliet eller ta avstand fra det. Slike menigheter har et åpent nattverdsbord der både medlemmer og ikke-medlemmer er velkomne. Det som samler er viktigere enn det som skiller.
Den andre ønsker at frikirkene skal skille seg fra verden rundt, som oppfattes som ond og farlig for kristne. Gud har på forhånd bestemt hvilke mennesker som blir frelst, og hvilke som går fortapt. Disse menighetene har som regel lukkede nattverdsbord, og praktiserer såkalt menighetstukt der medlemmer kan bli utestengt.
Uverdige i liv eller tankegang
De mest konservative i samlivsspørsmål og homofilispørsmålet kan fort ende opp med en lukket og regelstyrt menighet der ytre kjennetegn vektlegges for å skille mellom de som er innenfor eller utenfor. Dette på tross av at de færreste vel tror at menighetsprotokollen er identisk med navnene som står skrevet i Livets bok.
Mennesker må få være i menigheten med hele sitt liv. Med den de er, ikke hvem de burde være
Det handler nok mer om makt – såkalt uverdige enten i liv eller tankegang skal ikke ha tilgang til stemmerett eller tjenester i menigheten. Homofile som lever sammen utestenges. Samtidig ser mange menigheter (rimelig bevisst) gjennom fingrene med for eksempel heterofile samboerforhold.
Inngangsdøra til frikirkene synes vid åpen, men gjennom bakdøra forsvinner mange mennesker i det stille. De kjenner seg ikke lenger hjemme i en menighet de har vært tilknyttet hele sitt liv eller som de nylig har blitt kjent med. Den viste seg nemlig å være langt strengere enn den rausheten menigheten reklamerte med.
Plass til den de er
Jeg tror mange i frikirkene ønsker å bruke sin tid på å bygge menigheter, ikke på å diskutere samliv. Men menighetene er jo til for medlemmenes skyld, ikke omvendt. Mennesker må få være i menigheten med hele sitt liv. Med den de er, ikke hvem de burde være. Lastenes sum er konstant.
Det stemmer overens med en grunnleggende forståelse i protestantisk teologi at alle mennesker er like for Gud i sin syndighet. Alle mennesker er også like for Gud i tilbudet om frelse. Denne gis ikke som belønning for rett liv eller oppmøte på gudstjenester, men av Guds nåde.
Det skal lite til for at samfunnet av de hellige blir samfunnet av de skinnhellige. Menighetene blir da utstillingsvinduer for tilsynelatende vellykkede kjernefamilier istedenfor en Guds familie for mennesker som trenger Kristus for å få nåde og hjelp til å leve livet. Det som kan samle de frikirkelige er Kristus og evangeliet, ikke meningstvang og livsstilskrav som kun rammer de andre.
