Sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore utfordret tidligere i sommer Den norske kirke til å tenke gjennom sin organisering og strategi i møte med endrede rammebetingelser. En slik oppfordring er høyst betimelig, og jeg kan forsikre at det er gjennomgående tema internt.
For å forstå hvordan og hvorfor Den norske kirke er organisert som den er, må man ty til en form for historisk arkeologi: I kirken ligger lag på lag oppå hverandre, fra ulike perioder i historien. At et nytt lag har kommet til, betyr ikke at lagene under er blitt borte. Her er strukturer og ordninger fra oldkirke og middelalder, fra den lutherske reformasjonen, fra statskirkeordning og moderne demokratiske prinsipper.
Mye av det mest vellykkede som har skjedd i kirken, er et resultat av at enkeltpersoner eller grupper har fått en idé eller visjon som de har satt ut i livet
Alt dette gjør at kirkestrukturen ikke bare kan være vanskelig å forstå, men også vanskelig å endre. Her støter man lett på usynlige hindringer man ikke visste eksisterte.
Skulle man organisert en kirke fra bunn av, ville man ikke gjort det på samme måte. Kirken er ikke bare en refleks av sin samtid, men også et produkt av sin fortid.
Folkekirke i endring
I de senere årene har spørsmålet om hvordan vi kan være folkekirke stått sentralt på dagsorden. Fortsatt sitter mye statskirkelig mentalitet og tenkemåte igjen i kirken, noe som blant annet gir seg utslag i kompliserte strukturer og stor tro på sentrale reguleringer. Her er det utvilsomt behov for forenkling.
Samtidig må det sies at det er faktorer i et moderne samfunn som trekker i motsatt retning, blant annet økte krav til kirken som arbeidsgiver.
Kirkemøtet og Kirkerådet behandlet en rekke saker som handler om kirkelig organisasjonsutvikling. Opprettelsen av en felles økonomienhet frigjorde for noen år siden omkring 20 millioner kroner som ble til diakonistillinger.
For å møte behovet for digital omstilling har Den norske kirke de siste årene brukt rundt 100 millioner årlig på digitalisering. Dette vil både effektivisere administrasjonen, for eksempel når det gjelder påmelding til dåp. Kirkerådet har også utlyst midler til utviklingsprosjekter, blant annet til diakonal innovasjon.
Alltid et hjem i nærheten
Ryggraden i Den norske kirke er uten tvil soknestrukturen, med tilstedeværelse i alle norske lokalsamfunn. Som landsdekkende folkekirke er kirken til stede for medlemmene og befolkningen i hverdag og fest, i glede og sorg.
Det samfunnsmessige bidraget blir ikke minst tydelig gjennom nærværet ved ulykker og katastrofer. Som forvalter av 1 600 kirkebygg, hvorav ca 1 000 er vernet eller listeført, har Den norske kirke ansvar for en vesentlig religiøs og kulturell infrastruktur.
På denne måten utfordres både menighetene og kirken til å tenke mer strategisk
At soknestrukturen er sentral, forhindrer ikke en stadig diskusjon om innretning, inndelinger og grenser. Det forhindrer heller ikke strukturer og tiltak som går på tvers av geografiske grenser, og som prøver ut nye arbeidsmåter. Besøk fra den engelske biskopen Ric Thorpe i februar utfordret også til strategisk nytenking.
På denne måten utfordres både menighetene og kirken til å tenke mer strategisk. Vi kan ikke lenger nøye oss med å gjøre det som vi alltid har gjort, uten å spørre hvorfor vi gjør det slik, og om vi kunne gjort det annerledes.
For å bidra til at menighetene jobber innovativt, har Kirkerådet utviklet verktøyet og metoden «Kirka vår». Her legger vi til rette for, og utfordrer menighetene, nettopp til å jobbe involverende og til å ha en samtale lokalt om hvordan arbeidet kan videreutvikles.
Folk viktigst
Alt vi gjør, både nasjonalt og lokalt, må sees i sammenheng med kirkens grunnleggende oppdrag, slik det er gitt oss av Jesus selv. Som kirke er vi ikke i verden for å fremme oss selv, men fordi vi er sendt til verden i vitnesbyrd og tjeneste. Verden trenger evangeliet, derfor trenger den også kirken. Dette oppdraget står vi sammen om med andre kirker i vårt land.
Nye initiativ er ikke bare noe som kommer ovenfra. Mye av det mest vellykkede som har skjedd i kirken, er et resultat av at enkeltpersoner eller grupper har fått en idé eller visjon som de har satt ut i livet.
I 2002 skrev Helge Hernes en bok med tittelen Folket og hyrdene: Et program for levende menigheter. Boken er et radikalt forsvar for en kirke nedenfra, der vanlige kirkemedlemmer tar ansvar, og finner støtte hos sine ledere. For det er folk som er den viktigste drivkraften og ressursen i kirke, framholder Hernes. Lederes oppgaver er å oppfordre til ansvar, og ellers holde seg mest mulig i bakgrunnen.
Forretningsideen holder
Bore sammenligner i sin artikkel med Kodak, som nesten gikk over ende fordi deres forretningsidé, analog film, plutselig ble utkonkurrert av digitale medier. Kirken har heldigvis en «forretningsidé» som er langt mer slitesterk, nemlig evangeliet om Jesus Kristus.
I opp- og nedturer har den kristne kirke holdt det gående i to tusen år. I den lutherske bekjennelse heter det «at det alltid vil forbli èn hellig kirke». Fordi Gud er kirkens Herre, er det også ham den er avhengig av. Det er i seg selv ingen garanti for kirkelig suksess, men sier noe om hvor grunnlaget for kirkens – også Den norske kirkes – fremtid ligger.
Det kirken skal prøves etter, er til syvende og sist ikke om oppslutningen gikk opp eller ned, men om man trofast holdt seg til oppdraget som Jesus ga oss.
