Verdidebatt

Kunstig å løsrive etikken fra teologien

UNGDOM I OPPDRAG: For oss er spørsmålet om likekjønnet samliv kirkesplittende, fordi man da velsigner noe som Bibelen i sin helhet – og kirkehistorien i 2000 år – har definert som synd mot Gud.

Hilde Marie Movafagh, rektor for Metodistkirkens teologiske seminar, skriver i Vårt Land 2. juli at det har skjedd en forskyvning i hva som er kirkesplittende. Mens det tradisjonelt har vært dogmatikken og teologien som har definerte dette, er det nå etikken som gjør dette.

Selv om jeg forstår poenget, mener jeg Movafagh forenkler virkeligheten. I tillegg oppleves det både underlig og kunstig å løsrive etikken fra teologien.

Da det berømte møtet i Calmeyergaten fant sted i 1920, ble det etablert et styrende prinsipp som samlet den lutherske lavkirkeligheten i Norge. Sammen slo de fast at samarbeid med såkalte «liberalteologer» i Den norske kirke var uaktuelt. Dette ble senere kjent som den såkalte Calmeyergatelinjen.

Den gangen var det en teologisk og dogmatisk uenighet som lå til grunn for beslutningen Fra Calmeyergatens misjonshus i 1920. Sånn sett har Movafagh rett.

Ungdom i Oppdrags etikk

Likevel mener jeg Movafagh forenkler virkeligheten. Hvorfor?

For oss i Ungdom i Oppdrag defineres etikken først og fremst teologisk – uten at man samtidig sier at den personlige erfaringen er uviktig. Jeg skal ikke gå inn i bredden av de ulike argumentene i selve spørsmålet om likekjønnet samliv, som er den konkrete saken Movafagh løfter frem.

For oss er spørsmålet om likekjønnet samliv kirkesplittende fordi man da velsigner noe som Bibelen i sin helhet – og kirkehistorien i 2000 år – har definert som synd mot Gud

Poenget mitt er at underlagstenkningen for etikken er teologisk, og våre argumenter styres av både bibelsyn og teologi. Vi løsriver heller ikke etikken fra teologien. Å løsrive etikken fra teologien, slik jeg forstår Movafagh gjør, kan få vidtrekkende konsekvenser. For dersom etikken ikke skal styres av teologien, hva skal da i første rekke definere den?

Nettopp kirkesplittende

Jeg mener at spørsmålet om likekjønnet samliv i sitt vesen er kirkesplittende. Det handler om hva som forstås som sentralt og perifert i teologien. Enkelt sagt handler de sentrale spørsmålene først og fremst om hvilke spørsmål som tilhører evangeliets kjerne og de bibelske grunnsannhetene som bekjennes i de tre oldkirkelige trosbekjennelsene.

Perifere spørsmål er noe vi kan enes om å være uenige i, uten at det rokker ved evangeliets sentrum. Dåpssyn kan være et slikt spørsmål. Så er det heller ikke slik at spørsmålet om hva som er sentralt og perifert er statiske spørsmål. I løpet av de siste hundre årene har det i enkelte spørsmål vært en forskyvning i hva som forstås som sentralt og perifert.

For oss er spørsmålet om likekjønnet samliv kirkesplittende, fordi man da velsigner noe som Bibelen i sin helhet – og kirkehistorien i 2000 år – har definert som synd mot Gud.

Ekteskapet mellom mann og kvinne inneholder en dyp symbolikk som forteller oss noe om forholdet mellom Kristus og Kirken. Ekteskapet er også en del av skaperordningen og en omdefinering av dette, der ekteskapet blir kjønnsnøytralt, er et skapelsesteologtisk spørsmål. Slik er det faktisk teologien som ligger til grunn for vårt syn.

Tror på reell dialog

Movafagh etterlyser dialog. Jeg tror på dialog. Som nestleder for en tverrkirkelig misjonsbevegelse har vi lang erfaring i møte med mennesker fra ulike kristne konfesjoner. Jeg tror også på dialog med de som er uenige med meg i det jeg forstår som teologisk sentrale spørsmål.

Ekteskapet mellom mann og kvinne inneholder en dyp symbolikk som forteller oss noe om forholdet mellom Kristus og Kirken

Forutsetningen er at dialogen må være reell og ikke brukes som et middel for å overbevise en meningsmotstander om sitt ståsted. Men det kan heller blir tema for en annen samtale.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt