Det er simpelthen for mye pessimisme rundt sjangeren til at Sævereid orker å fortsette å skrive for ungdom. Jeg tror denne type utsagn er med på å forsterke det negative bildet av ungdomslitteraturen. I den anledning tenkte jeg å dele av min optimisme, som motvekt.
Jeg har skrevet barnebøker, jobbet som ungdomsskolelærer, og debuterer endelig som ungdomsbokforfatter i høst. Og her er tre grunner til at jeg syns ungdomslitteraturen er en spennende sjanger.
Målgruppen: Fra Cherrox til hasj på do
I bokhandlene er lesere fra 12–18 år én målgruppe. Alle norske ungdomsbøker står sammen, som regel med norske barnebøker heller enn engelske ungdomsbøker. Og så lurer vi på hvorfor ungdommer ikke leser, og hvorfor de helst leser engelsk. Vil de ikke gå forbi Fantorangen og bil pennalene på vei til ungdomshyllen? Pussig, det der.
Men jeg vil altså skrive for denne målgruppen. Og ikke nok med det, jeg vil skrive om personer i ungdomsskolealder og bli lest av personer i ungdomsskolealder. Lykke til med det, liksom.
Jeg fikk spørsmål om jeg kunne gjøre hovedpersonen i boken min litt eldre, fordi jeg skriver om tematikk som oftest legges til VGS (med «tematikk» mener jeg «sex og drugs», hvis jeg skal kalle en spade for en spade). Ikke fordi de ikke driver med denne typen «tematikk» på ungdomsskolen, men fordi ungdommer helst leser om folk som er eldre enn dem selv.
I samme ungdomsskoleklasse kan én elev gå i Cherrox, én røyke hasj på do og én forelske seg for første gang
Men her har vi en utfordring. Hvis ungdomsskoleelever bare skal lese om VGS-elever, får vi en usynlig struktur som skaper et litterært tomrom. Ungdomsbøkene med hovedpersoner på ungdomsskolen oppleves barnslige av mange ungdommer (siden den egentlige målgruppen er 9–12 år), samtidig som flere historier da ikke blir fortalt. Her går vi glipp av mye. I samme ungdomsskoleklasse kan én elev gå i Cherrox, én røyke hasj på do og én forelske seg for første gang. Tenk på alle historiene man kan skrive til dem! Det er en kompleksitet som inviterer til stor optimisme, vil jeg si!
Innholdet: Identitet og løsrivelse
Å skrive ungdomsbøker innebærer å skrive for lesere som holder på å finne seg selv og hvem de vil være, samtidig som de opplever livets store hendelser for første gang. Oppbrudd, løsrivelse og identitet. Det er formative år, og intenst følsomme år.
Motivasjonen min som ungdomsskolelærer var å hjelpe disse elevene. Men det blir slitsomt med en arbeidshverdag hvor du hele tiden vil ta med deg jobben (eller elevene) hjem, så nå skriver jeg til dem i stedet.
Det er vanskelig å nå alle i en så sammensatt målgruppe med samme bok, selvfølgelig. Akkurat som når man skriver for voksne, må man finne sin egen leser for hvert enkelt prosjekt. Jeg tror ungdomsbokverdenen vil bli mer lystbetont og lettere for både lesere og forfattere å orientere seg i, hvis det fokuseres mer på litterært innhold framfor alder.
Formen: En utfordrende nærhet
Ungdomslitteraturen skal være tett på. Derfor er mange ungdomsbøker skrevet i førsteperson presens. Men det i seg selv er bare ett grep, og kan ikke være tekstens eneste nærhetsalibi. Prinsippet bør være minst mulig distanse mellom forteller og det fortalte – en teknisk utfordring som gjør at ungdomsboksjangeren appeller til meg.
Det innebærer at jeg irriterer på meg språkvaskere, men da føler jeg at jeg gjør noe riktig. Det finnes jo flere sosiolekter i Norge enn den etter hvert litterært stuerene «kebabnorsken». De ulike ungdoms-sosiolektene vi har, gjør det veldig spennende å skrive for denne målgruppen.
Jeg skriver for ungdom for å lære dem at de kan bruke stemmen sin, og at de har noe å si
Jeg tror barne- og ungdomslitteraturen i Norge er for tett knyttet sammen. Det har å gjøre med både plassering i bokhandlere, markedsføring og formidling, og språket i bøkene. Ungdom blir en underkategori av barn, når det heller burde være en kategori mellom barn og voksen. Jeg opplever norsk barne- og ungdomslitteratur som prinsipielt pedagogisk.
Vi kan ikke bryte språklige regler når vi skriver for unge lesere, da blir de forvirret og tror det er lov å skrive substantiv med stor forbokstav for Dramatisk Effekt. Men jeg skriver ikke for ungdom for å lære dem kommareglene. Jeg skriver for ungdom for å lære dem at de kan bruke stemmen sin, og at de har noe å si. Og dette målet holder meg optimistisk.
Jeg gir meg ikke
Nå har jo ikke noen av ungdomsbøkene mine kommet ut ennå. Vi får se om jeg fortsatt er like optimistisk i høst når boken min er lansert og jeg må deale med den overdøvende stillheten. Kanskje jeg legger meg flat og begynner å skrive for voksne.
Nei da, jeg har jobbet som ungdomsskolelærer, og er vant til å ikke få noe «kred». Men hvis jeg som lærer kunne hjelpe én elev, var alt verdt det. Så hvis boken min kan nå én ungdom som trenger den, skal jeg være irriterende optimistisk til jeg dør.
