Rektor ved NLA Høgskolen, Sigbjørn Reidar Sødal, og styreleder Magne Supphellen skriver i Vårt Land om muligheten for sammenslåing av høgskoler med en kristen og diakonal forankring. Begge avviser ideen – i hvert fall på det nåværende tidspunktet.
Én av grunnene er at en slik felles verdiforankring vil gå på bekostning av institusjonens «ekte» særegenhet. Da de kan vanskelig se for seg noe annet enn at verdisynet «vil måtte gjenspeile majoritetssyn og hovedprioriteringer i samfunnet og Den norske kirke for å få tilstrekkelig oppslutning».
Som emnenasvarlig ved VID Vitenskapelige høgskoles profilemne, «Livssyn, verdier og relasjoner i profesjonell praksis», finner jeg det nødvendig å kommentere den siterte påstanden.
Hva betyr det å være kristen høgskole?
Den bakenforliggende og overordnede konfliktlinjen som Sødal og Supphellen indirekte tegner opp, er mellom de kristne institusjonenes egentlige verdier og de verdiene som av strategiske grunner velges «for å få oppslutning» og som «gjenspeile majoritetssyn og hovedprioriteringer i samfunnet».
Men denne konfliktlinjen trenger ikke være den eneste. Snarere gjenspeiler det én spesifikk måte å forstå hva det betyr å være kristen høgskole.
På VID tenker vi annerledes. Vi har et emne som alle studenter må bestå på bachelor- og masternivå kalt «Livssyn, verdier og relasjoner i profesjonell praksis». Emnet gir innsikt i diakoniens historie, det tydeliggjør profesjonsetikk og livssynskompetanse, også rettet inn mot flerkulturalitet og livssynsåpenhet.
Om disse temaene og verdiene også gjenspeiler majoritetssynet i Den norske kirke og samfunnet forøvrig, er ikke et problem for VID. Tvert imot mener vi at dersom verdier som myndiggjør og beskytter mennesker i utsatte situasjoner, også «gjenspeiler» storsamfunnet og det største trossamfunnets mål og prioriteringer, så er dette et gode.
At våre verdier selvsagt også finnes ved andre utdanningsinstitusjoner – både statlige og private – tar vi som en selvfølge.
Gud har skapt det allmenne
Det er teologien, ikke strategiske hensyn, som leder oss til et slikt standpunkt. For eksempel kan den lutherske tradisjonen, mer spesifikt i den skandinaviske skapelsesteologien, være en uvurderlig ressurs for en tenkning rundt særpreg og identitet i diakonien og den kristne høgskolesektoren: Gud har først skapt den allmenne verden.
Det allmenne har derfor teologisk ett en egen integritet, som ikke kan reduseres til å være det kristnes utside eller «andre». Dette betyr at ved både VID og ved NLA (og alle andre høgskoler og universiteter) virker Den hellige ånd i Ordet som forkynnes i kapellet, men også like mye i ordene som brukes i undervisningen, ordene som skrives i studentenes tekster og ordene som skaper samhold og hvile i kantinen.
At våre verdier selvsagt også finnes ved andre utdanningsinstitusjoner – både statlige og private – tar vi som en selvfølge
Fordi vi er en høgskole forankret i kristen tro, opererer vi ikke med noe erkjenneselsmessig eller identitetsmessig hierarki mellom utdanningene når det gjelder deltagende i Guds pågående skaperverk. I Guds allmenne skapelse trengs «sekulære» utdanninger like mye som de kirkelige. Det betyr også at vi erkjenner at verdier aldri er entydige eller alltid gode. Verdier må alltid diskuteres og underlegges kritisk tenkning.
Horisonten for samtalen om særegenhet ved kristne og diakonale høgskoler må være å utdanne dyktige profesjonsutøvere, bygge sivilsamfunn, deriblant kirkene, samt å styrke velferdsstaten.
