Som ung i dag er det lett å kjenne seg utilstrekkelig. Og vi vet at det er en økning i psykisk uhelse blant unge. Kanskje er utilstrekkelighetsfølelsen en av hovedårsakene til den negative trenden?
Nylig kom den danske teologen og forfatteren Christian Hjortkjær med en etterlengtet samfunnskritikk et intervju i Vårt Land. Hjortkjær beskriver et samfunn med uoppnåelige krav og forventninger til de unge. Han tar ikke feil. Den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han kaller et slikt samfunn for prestasjonssamfunnet. Jeg tror prestasjonssamfunnet er selve årsaken til at vi har det så dårlig som vi har det.
Appellerer til det narsissistiske
Prestasjonssamfunnet setter seg i motsetning til disiplinærsamfunnet, sier Han. De fleste samfunn på denne planeten har vært disiplinærsamfunn, der mennesker ble kontrollert av det Han kaller negativ makt, altså forbud og begrensninger. I prestasjonssamfunnet blir vi i stedet kontrollert av en positiv makt. Den høres slik ut: «Du kan bli hva du vil. Du sitter i førersetet.»
Vi får høre at vi kan bli det vi vil, på egen hånd, i vår egen kraft, uten hjelp fra noen
Prestasjonssamfunnet ønsker nemlig at vi skal være så produktive som mulig. Derfor appellerer det til det narsissistiske i oss ved å få oss til å føle oss viktige: «Du er sjefen. Aldri la noen fortelle deg hva du bør bli.» Vi får høre at vi kan bli det vi vil, på egen hånd, i vår egen kraft, uten hjelp fra noen. Det gjør at vi lager så høye standarder for oss selv at det vil ta mer enn en livstid å leve opp til dem.
Vi er så vidt mennesker lenger. Vi er alle personlige prosjekter som skal optimaliseres så mye som mulig. Vi investerer i oss selv, heter det, som om vi var varer med en markedsverdi. Tanken gjør meg kvalm. Konseptet selvutvikling er kanskje ikke noe annet enn selvopptatthet.
Hensynsløst og hemmende
Det positive mantraet «Du kan bli hva du vil» tar ingen hensyn, men hvisker i neste sekund «derfor må du bli det beste». Selvfølgelig er det prestasjonssamfunnet som har definisjonsmakten hva som er det beste. Når man kan bli hva og hvem man vil, må man jo bli noe prestisjefylt, noe lønnsomt, noe stort. Den som ikke vil bære ansvaret som ligger muligheten til å bli hva man vil, har tapt.
I et vårt samfunn er alt mulig, bortsett fra å strekke til. Vi oppnår mer enn noensinne, men bli aldri fornøyd. Hver gang jeg skrur på mobilen min lyser operatørens slagord imot meg: «Never Settle.» Jeg får lyst å skru den av igjen. Å nøye seg med noe er et nederlag.
Karaktersnittene fortsetter å øke på mange studier. Det vil si at vi blir bedre og bedre, men så lenge alle blir bedre, er det fremdeles like få som blir gode nok. Vi får til mer enn alle før oss, men kommer aldri i mål. «Godt nok» forblir et fremmedord og jaget etter «enda mer» og «enda bedre» fortsetter.
Vi er så vidt mennesker lenger. Vi er alle personlige prosjekter som skal optimaliseres så mye som mulig
Det er dette jaget som skaper psykisk uhelse. Vi setter mål, skaper bilder av hvem vi ønsker å være, og jobber hardt for å maksimere potensialet vårt. Men siden det ikke finnes noe makspunkt er idealet uoppnåelig. Vi er ikke skapt for å hele tiden anstrenge oss og presse grensene våre. Det vil komme et bristepunkt. Like etter resignasjonen blir vi møtt med en bølge av angst og selvhat fra innsiden.
Verne om rett til unyttighet
Personlig frihet til å bli hva man vil og gjør hva man vil er blitt en metode for kontroll, der vi både er herrer og slaver, og slår hardt ned på oss selv for å ikke oppfylle våre egne standarder. Enten sliter vi oss selv ut, eller så når vi målene våre, men blir misfornøyde og fortsetter å søke noe mer og noe annerledes. Uansett sitter vi igjen engstelige og utslitte.
Sosiale medier oppfordrer til et ustanselig selvfokus, og oss selv vil vi aldri bli fornøyde med. Er det rart vi er litt psykisk pjuske alle sammen?
Prestasjonssamfunnets forlengede arm er de sosiale mediene som gjennomsyrer samfunnet vårt. De er skapt for å tjene penger og konstruert for å fremme selvdyrkelse. De får oss til å ønske oss mer av det vi allerede har og sammenligne våre verste sider med andres beste, til å føle at vi alltid mangler noe. Sosiale medier oppfordrer til et ustanselig selvfokus, og oss selv vil vi aldri bli fornøyde med. Er det rart vi er litt psykisk pjuske alle sammen?
Vi kan ikke unnslippe prestasjonssamfunnet, men må forsøke å navigere i det. Kanskje kan vi klare å innse at livet tilbyr opplevelser langt rikere og dypere enn bare produktivitet og effektivitet. I tillegg må vi verne om retten til å ikke være nyttig og til å ikke utrette noe. Vi kan bli hva vi vil, vi kan bli noe stort, men om vi velger å ikke bli det, skuffer vi sannsynligvis ikke så mange andre, enn bare oss selv.