Når jeg leser og hører folk diskutere tradwife-trenden, tenker jeg alltid på min egen mor: En irakisk innvandrerkvinne som har vært alenemor og som har det mange lesere vil kalle et svært konservativt kvinnesyn. Lytter jeg oppmerksomt i meg selv, hører jeg min mor si: «Gode mennesker – og det gjelder spesielt kvinner – eier skam.»
Eller jeg tenker på en samtale jeg nylig hadde med en venninne om morsrollen og det å være hjemmeværende. Hun kunne gjerne tenkt seg å være hjemme med ungene sine, mens mannen jobbet. Problemet, mente hun, var bare at samfunnet var imot det.
Venninnen min er ikke alene om å mene det hun sa. Jeg kjenner også en god del andre konservative kvinner som veldig gjerne skulle vært, er eller har vært, husmødre i en periode av sitt liv.
En kvinne som er for opptatt av å være moderlig mistenkes for å være indoktrinert og undertrykt
Mistolkes som undertrykte
Disse kvinnene mener – og det er vel noe som har blitt repetert av tradisjonelle kvinner i et halvt århundre nå – at morsrollen blir sett ned på i dagens liberale og løsslupne mainstream-kultur.
En kvinne som er for opptatt av å være moderlig mistenkes for å være indoktrinert og undertrykt. Det er derfor reelt at disse konservative damene føler seg undervurdert på et kulturelt plan. For de er, som jeg har erfart, ikke undertrykte, adlydende og lite selvstendige, men ofte svært tøffe.
Når jeg tenker på min mor så tenker jeg også på at hun forlot mannen sin. Selv som en svært religiøs, konservativ og arabisk kvinne, og økonomisk sårbar, uutdannet og uten nettverk i et fremmed land, ville hun heller være uten mannen sin og passe på sine to barn alene.
Jeg begynner å bli overbevist om at det ikke er kvinnene som er relevante for å forstå problemet, men heller de høyrevridde mennene som tror at relasjoner kan «sikres» om man får til å gifte seg med en kvinne som er konservativ nok
Menn som liker konservative kvinner
Jessica Grose skriver i New York Times at det hovedsakelig er høyre-lente menn som ser på tradwife-innholdet på nett, ikke kvinner.
Hvis det er en kobling mellom tradwife-trenden, husmødre og ytre høyre, er det knyttet til alle de konservative mennene som interesserer seg for dette. Dagens konservative og ytre høyre-menn minner meg om mennene som oppsøker tradisjonelle kvinner i patriarkalske samfunn.
Jeg begynner å bli overbevist om at det ikke er kvinnene som er relevante for å forstå problemet, men heller de høyrevridde mennene som tror at relasjoner kan «sikres» om man får til å gifte seg med en kvinne som er konservativ nok.
Disse mennene kan være studenter på min alder (24). De snakker helt åpent om at de vil gifte seg med en «ekte» kvinne, som kan lage mat, passe barn og som «respekterer» forskjeller mellom kjønnene. «Liberale kvinner vil være menn – men de er ikke menn», sa en kompis til meg nylig.
Spørsmålet jeg lurer på er hva man egentlig oppnår med å si at «liberale kvinner ikke er menn» og at «det er forskjeller mellom kjønnene»? Jeg tror menn tiltrekkes av stabiliteten og kontrollen de føler når de idealiserer konservative kvinner. Det er en kontroll og stabilitet som ikke kun er tiltrekkende for dagens høyrebølge, men også i patriarkalske samfunn og kulturer.
Det største problemet med disse tradisjonelle damene er ikke at de har lyst til å være hjemme, men at mennene som trekkes mot dem har en tendens til å være tyranniske
Ingen høyrebølge i Irak
Men det å «sikre» en relasjon ved å velge seg en partner som utviser stabilitet og kontroll er et håpløst prosjekt. Idet man gjør det og forsøker å eie den andre, mister menneskemøtet i relasjonen sin verdi. Det blir en tillitsløs kontroll-relasjon; kommunikasjon og samarbeid erstattes med tyranni. Kontrollbehovet til disse mennene, som nok kommer av en usikkerhet for at kvinnen skal forlate dem, er det vesentligste problemet i denne debatten.
Så det største problemet med disse tradisjonelle damene er ikke at de har lyst til å være hjemme, men at mennene som trekkes mot dem har en tendens til å være tyranniske. Disse konservative mennene er problemet, og de minner om hvordan menn behandler kvinner i svært patriarkalske samfunn.
Høyrebølgen finnes ikke i Irak, og det er nok også en del kvinner som både ønsker og ikke ønsker barn eller å være husmødre der. Men kontrollen de utsettes for av det patriarkalske samfunnet uavhengig av sine egne ønsker er vesentlig i forhold til Norge, og problemet med denne mannlige kontrollen har blitt for lite vektlagt i tradwife-debatten.
Kjærlighet, kvinner og kontroll
At vi nå gjennomlever ustabile tider både økonomisk og politisk, gjør at stadig flere mennesker ønsker å klamre seg til tankegods som bidrar til en følelse av kontroll og stabilitet. Det kan delvis forklare den store høyrebølgen blant de mennene Grose skriver at ser mest på tradwife-innholdet på nett.
Konservative idealer og nostalgi til en stabil tid, bidrar med en følelse av sikkerhet og kontroll i en usikker verden. Man kan komme til å tro at de ustabile og vanskelige, men nødvendige, utfordringene som følger med en kjærlighetsrelasjon, kan virke enklere om kvinnen er konservativ nok – eller sagt mer tabloid: om kvinner kan være kvinner og menn kan være menn. Men problemet er at denne ideen fortrenger usikkerheten i møte med verden og kjærligheten, en usikkerhet man kun kan jobbe med gjennom kommunikasjon, planlegging og tillitsbygging.
Å få tradwife-debatten til å handle om kvinner, husmoren som en døende art eller det ideologiske grunnlaget, blir derfor for snevert. Problemet med tradwife-fenomenet ligger heller hos menn som ikke klarer å akseptere at verken kvinner eller kjærligheten kan «sikres».
