Forbinder du teologen Ole Hallesby bare med helvetesdebatten fra 1950-tallet? Faktum er at Hallesby trodde på en tilstand mellom døden og Jesu gjenkomst hvor sjelen har en bevisst eksistens og en aktiv tilværelse, som gjelder for alle uansett religiøs tro.
Denne læren var han ikke alene om. Frem til reformasjonen var dette en selvfølge. Men læren om skjærsild og avlat ble etter hvert så spekulativ og belastende at Luther så seg nødt til å ta et oppgjør med den. Han gikk dermed til den motsatte ytterlighet og forfektet læren om sjelesøvn – at sjelen sover en ubevisst søvn frem til oppstandelsen. Hvor lang denne søvnen blir er uvesentlig, da «evighetens tidløshet» bevirker at det føles som om man våkner rett opp til dom, for den troende vil dette si den legemlige oppstandelse og det evige liv i Guds rike.
Men læren om mellomtilstanden kom snart tilbake, først hos de gamle dogmatikere og deretter under pietismen. I vår tid har blant annet Århus professoren Regin Prenter og teolog Idar Kjølsvik her hjemme fremholdt sjelens tilværelse mellom døden og dommen som bevisst og aktiv, hvor den kan gå i forbønn for sine kjære på jorden, og at vi kan be for dem.
Mellomtilstanden
Hallesby nevner ikke bønn, men at våre avdøde kjære er omkring oss i det daglige mens vi lever på jorden, følger oss og tjener oss. Vi mister ikke våre avdøde, de går ikke ut av vår verden, men inn i den på en ny måte, i en ny væreform som er usynlig og åndelig. Hallesby går så langt at han kaller tanken om at vi mister våre døde i Kristus som «helt gjennom ukristelig».
Han så fortapelsen som en viljebestemt handling, hvor synderen bevisst valgte bort Gud og frelsen, og ikke som et resultat av når eller hvor man ble født i verden
Paradiset dit de døde går, er ikke et sted skilt fra vår jord ved en fysisk avstand. Våre avdøde kjære omgir oss her på jorden, de lever med oss slik de alltid har gjort, objektivt sett, men dette samværet oppleves bare fra de dødes synsvinkel. Vi som ennå lever mangler sanseorganer til å oppfatte dem. De avdøde kjære er der som bak et slør, men gjennomsiktig kun fra deres side. Vi kan hverken se eller høre dem, og vi må ikke fristes til å forsøke å ta kontakt. Skulle de allikevel vise seg for oss, så skal vi glede oss over det og takke Gud.
Men dersom de avdøde ser sine kjære på jorden, så ser de vel både det gode og det vonde i deres liv. Hvordan kan de se dette og likevel være salige? Jo, det kan de fordi de er frelst inn i den fullkomne kjærlighet som kan se hele bildet av livet, og det lar seg forene med saligheten. I mellomtilstanden har sjelen blitt skilt fra sitt syndige vesen og de onde tilbøyeligheter som den hadde på jorden. Den går nå inn i en tilværelse av modning og utvikling. Dette er tanker han delte med flere prominente teologer, likevel har nok det dominerende synet blant moderne teologer hellet mot Luthers sjelesøvn, i den grad det tematiseres.
Guds universelle frelsesvilje
Så til slutt: Nei, alle de ikke-troende går ikke automatisk fortapt! Jesus steg ned til dødsriket mellom sin død og sin oppstandelse og prekte evangeliet der. Bibelen taler om Guds kjærlighet til alle mennesker, og når man tar i betraktning Guds universelle frelsesvilje, blir tanken om omvendelse etter døden en nødvendighet. Dette er Hallesbys egne ord.
At de som i løpet av sitt liv ikke har hørt om Jesu nådestilbud, eller hatt mulighet til å ta stilling til det, vil få en ny sjanse etter døden. Kun de som bevisst avviser Kristi nåde og velger synden helt inn i døden vil gå fortapt.
Hallesby var i sin forkynnelse ivrig etter å advare og gikk etter manges mening noen ganger for langt. Men han så fortapelsen som en viljebestemt handling, hvor synderen bevisst valgte bort Gud og frelsen, og ikke som et resultat av når eller hvor man ble født i verden. Og døren til frelsen stod åpen for alle som ville gå inn gjennom den.
