Har vi endelig skjønt at lykken ikke kan kjøpes for penger? Det virker i det minste som idealet har endret seg.
For der en før satte barna i potten for karriere, under mottoet «jeg ofrer meg for familiens beste», kan det virke som det nå kommer en bølge av unge voksne som setter spørsmålstegn ved det hele. Utslitte foreldre med altfor store lån er kanskje ikke løsningen for fremtidens familier.
Mer tid
Jeg tror vi undervurderer hvor mye småbarnsfamiliene er villig til å ofre for mer tid. Nå har jeg aldri bakt et eneste surdeigsbrød og har virkelig ingen drøm om å lage min egen ost. Jeg elsker å jobbe og kunne ikke tenkt meg å ikke gjøre det. Jeg er småbarnsmor og kvinnelig gründer, jeg har startet selskaper, og skapt både min egen og andres arbeidsplasser. Jeg heier på velferdsstaten og betaler gladelig skatt. Med andre ord har jeg ingen planer om å melde meg ut av samfunnet. Likevel er jeg villig til å ofre mye for å få mer av det mest dyrebare vi er gitt – tid. Og enda mer spesifikt, tid sammen med barna mine når de er små.
Det som ble løsningen for vår familie på fire, er nok for ekstremt i manges øyne. Men vi ville ha mer tid og mer eventyr. Vi gikk en annen vei enn naboen – ja vi kvittet oss rett og slett med alle naboer – og flyttet inn i en bobil. Vi solgte nesten alle tingene våre og leide ut leiligheten vår på fast basis.
For oss ble valget mellom en elbil med lang rekkevidde eller en rolig dag med barna på stranda i Portugal, et lett valg. Det betyr ikke at veien dit har vært lett eller at å reise vekk løste alle våre problemer. Men vi var mer enn villig til å gjøre offer for å teste om vi likte det. Hvorfor ikke, tenkte vi.
Om flere småbarnsfamilier hadde klart å få det til å gå opp økonomisk, hadde nok flere valgt roligere dager. Hvem trives egentlig når det er så hektisk at en ikke rekker å tenke? Vi kan selvsagt fire på kravene til oss selv i hverdagslivet og nøye oss med å bake Toro-kaker (jeg kan ikke noe annet). Men er det nok? Før vi fikk barn hadde vi knapt tid til å handle og lage mat når det var kun oss to. Hvordan i alle dager skal det da gå med flere hjelpeløse små mennesker i tillegg?
Fra YOLO til JOMO
Selv hadde jeg et svangerskap under korona og en barseltid som endte i at min far døde. De to krisene tvang frem det som det ellers ikke er rom for i en helt hektisk hverdag, nemlig refleksjon over store spørsmål. Hva drømmer vi om og hva er viktig for oss? Om tiden vår på jorden er begrenset, hva vil vi bruke den på? Min far hadde vært en stjerneborger. Han jobbet hardt og ventet til han skulle pensjonere seg før han skulle leve ut mange av sine drømmer. Men hva om den tiden ikke kommer?
Vi kan selvsagt fire på kravene til oss selv i hverdagslivet og nøye oss med å bake Toro-kaker (jeg kan ikke noe annet). Men er det nok?
Livsstilen familien vår har valgt kunne fort endt i «YOLO-land» (you only live once). Mantraet om at «du lever bare en gang» kan fort føre til at man lever dyrt, ikke bryr seg om konsekvenser, og bare nyter livet her og nå. Sett utenfra er det nok det mange tenker at vår familie gjør. Vi reiser til andre land, har store opplevelser og jobber fra fleksibelt kontor.
Men for oss endte krisen vår i noe enda mer frigjørende: vi kom til «JOMO-land» (joy of missing out). Det betyr at vi prioriterer hardt og ofrer mye av det andre har for å kunne velge det som betyr mest for oss. Med denne filosofien slipper vi presset med å få til alt, kjøpe alt, gjøre alt, oppleve alt og at mer er best.
Vi er ikke bedagelige
Dersom det stemmer at lykken ikke kan kjøpes for penger, hvorfor er vi så mange som jobber mest mulig for å ha råd til å kjøpe mest mulig? Den generasjonen som jeg tilhører må ikke undervurderes som bedagelige folk som ikke liker å jobbe. Men vi ønsker oss mer tid, og vi er villig til å ofre høye lønninger og gunstige pensjoner, selv i trange økonomiske tider.
Derimot er vi svært bevisste forbrukere som er villig til å leve på lite. Vi kjøper investeringsobjekter fremfor store dyre rekkehus, og lager avanserte excelark med utregninger av avkastningsprognoser på fond og aksjer. Selv har vår familie nå bodd over et år i bobil, med og uten fast kontor, med og uten barnehage, med og uten reising, og bodd både i Bergen og i Portugal.
Nå bytter vi ut bobilen med seilbåt og forsetter å tenke kreativt med tiden vår. Småbarnslivet er intenst for alle, så hvorfor ikke gå inn i det med litt mer lavere skuldre og fylle tiden med eventyr?
