I mars avsa Oslo tingrett dom i Jehovas vitners (JV) søksmål mot staten. JV krevde status som trossamfunn etter trossamfunnsloven og tilbakebetaling av statsstøtte de tidligere ble fratatt. Staten ble frifunnet på alle punkter, men saken er anket til lagmannsretten, og siste punktum er dermed ikke satt.
I kjølvannet av tingrettens avgjørelse har det oppstått en diskusjon om de menneskerettslige sidene av saken. Kort tid etter at dommen falt uttalte professor i religionshistorie Dag Øistein Endsjø at dommen ikke er i overenstemmelse med menneskerettighetene. Endsjø bygger sin påstand på at Østerrike og Russland tidligere er dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for å nekte JV status som trossamfunn, og tilføyer at Norge bare vil «føye seg inn i rekken av land som er dømt [i EMD]» på dette grunnlaget. Med andre ord er Endsjøs konklusjon at en rettskraftig dom som nekter JV status som trossamfunn, automatisk vil føre til at Norge blir felt i EMD.
Som allerede påpekt av professor i rettsvitenskap Vibeke Blaker Strand, er ikke Endsjøs sammenlikning med dommene mot Østerrike og Russland holdbar, og dermed blir også konklusjonen gal. Blaker Strand utdyper imidlertid i liten grad hvorfor sammenlikningen ikke står seg. Det er uheldig om det etterlatte inntrykket er tvil om Norge bryter menneskerettighetene på en så åpenbar måte som Endsjø mener. Det er etter mitt syn derfor et behov for å avklare hva dommene mot Østerrike og Russland gikk ut på, og hvorfor de ikke er sammenliknbare med JVs søksmål mot den norske staten. Som fremhevet av professor i rettsvitenskap Hadi Strømmen Lile reiser JVs søksmål også andre menneskerettslige problemstillinger. Disse går jeg ikke inn på her.
Store forskjeller mellom landene
I utgangspunktet har Endsjø rett i at både JVs søksmål i Norge og EMDs dommer mot Østerrike og Russland handler om rettslig registrering av trossamfunn, og inngrep overfor trossamfunn i form av nektelse av registrering. Det er ikke uvanlig at stater krever slik registrering for å tildele trossamfunn enkelte rettigheter (og tilhørende plikter), men Endsjø virker å bygge på et feilaktig premiss om at registrering innebærer det samme på tvers av landene.
I Norge innebærer registrering stort sett bare at trossamfunnet som utgangspunkt har krav på statsstøtte (trossamfunnsloven § 5), og at personer i trossamfunnet kan gis vigselsrett (trossamfunnsloven § 9). Sammenlikner vi med EMDs dommer mot Østerrike og Russland, der de to landene ble felt for å nekte JV registrering som trossamfunn, ser vi at det er svært store forskjeller i hva registrering innebærer i de enkelte landene.
Til tross for manglende registrering som trossamfunn, nyter JV i Norge full rett til å tro og utøve sin tro i fellesskap, på samme måte som alle andre religiøse grupperinger
I dommen mot Østerrike (Jehovas vitner mfl. mot Østerrike) innebar manglende registrering som trossamfunn at JV ikke hadde reell rettslig handleevne. Det vil si: JV kunne ikke opptre som en organisert enhet, som gruppe inngå avtaler om eksempelvis leie av lokaler til religiøse møter, ansettelse av forkynnere eller administrativt personale, og de kunne ikke anlegge søksmål. Det var disse virkningene av manglende registrering EMD slo ned på, fordi trosfriheten også innebærer retten til å være en del av et religiøst fellesskap. Legger man juridiske kjepper i hjulene for religiøse samfunn, som reelt sett hindrer det i å opptre som et fellesskap, går dette fort på bekostning av friheten til å utøve tro i fellesskap.
I dommen mot Russland (Jehovas vitner i Moskva mfl. mot Russland) hadde manglende registrering enda større konsekvenser. I tillegg til at JV manglet rettslig handleevne (som i Østerrike), innebar nektelse av registrering et totalforbud mot å møtes i religiøst øyemed, å produsere og anskaffe religiøs litteratur, å opprette læresteder til religionens fremme, og å ha kontakt med utenlandske religiøse nettverk. Med andre ord var det snakk om en svært alvorlig inngripen i helt sentrale rettigheter innen både tros- og forsamlingsfriheten.
Rettigheter, ikke formalia
Disse forskjellene er viktige fordi menneskerettighetene nettopp handler om rettigheter, og ikke om formalia. Det er den faktiske muligheten til å tro og utøve tro i fellesskap som vernes av tros- og forsamlingsfriheten, ikke en abstrakt rett til å kalles «trossamfunn» i det nasjonale rettssystemet. Hvorvidt statene har en slik registreringsordning overhodet, er helt opp til statene selv.
De eneste godene JV nektes som følge av at de ikke lenger er registrert som trossamfunn, er goder religiøse fellesskap uansett ikke har noe ubetinget krav på
Til tross for manglende registrering som trossamfunn, nyter JV i Norge full rett til å tro og utøve sin tro i fellesskap, på samme måte som alle andre religiøse grupperinger. De har rettslig handleevne til å opptre i fellesskap, ansette personale, eie og leie lokaler, kjøpe, produsere og distribuere litteratur, og å ha og knytte kontakter til utlandet. De kan gå til sak mot staten (som denne saken er eksempel på), og de er registrert i Brønnøysundsregistrene. JV er med andre ord fremdeles anerkjent og kan opptre som trossamfunn, selv om de ikke er registrert som trossamfunn.
Vi står altså i en helt annen situasjon enn i EMDs saker mot Østerrike og Russland, noe som gjør sammenlikningen med disse sakene svært anstrengt. De eneste godene JV nektes som følge av at de ikke lenger er registrert som trossamfunn, er goder religiøse fellesskap uansett ikke har noe ubetinget krav på etter menneskerettighetene: Statsstøtte og muligheten til å få vigselsrett. Når det gjelder vigselsrett står JV selvsagt fritt til å avholde religiøse seremonier der det for det religiøse fellesskapets vedkommende inngås et ekteskap, men uten at dette vil ha rettslig virkning i samfunnet for øvrig.
Fortsatt trosfrihet
Samlet er det ingen tvil om at Norge fremdeles ivaretar JVs tros- og forsamlingsfrihet gjennom å gi dem, med EMDs egne ord; «freedom to ‘manifest [their] religion’ alone and in private or in community with others, in public and within the circle of those whose faith oneshares.»
Det er derfor slett ingen automatikk i at EMD vil felle Norge for brudd på menneskerettighetene, selv om tingrettens dom skulle stå seg i videre rettsinstanser.
