Muslimer, kristne og jøder kan ikke be sammen, slår Rolf Kjøde kategorisk fast i sitt innlegg i Vårt Land 31. mai. Bakteppet er gjennomføringen av en felles bønnesamling for disse religionene i Nidarosdomen 14. april i år. Kjøde berømmer religionsdialog som et freds- og forsoningsprosjekt, men advarer skarpt mot å utøve tro sammen, fordi dette også vil være et uttrykk for et trosfellesskap som ifølge Kjøde ikke eksisterer. «Utan kjennskap til den bibelske openberringa er all religion – og sekulær tru – dyrking av avgudar.»
Med en slik forståelse av andre menneskers tro, er det klart at det er vanskelig – om ikke umulig – å praktisere felles bønn. I sitt innlegg bygger Kjøde høye murer rundt kirkens tros- og bønnepraksis, og han trekker skarpe grenser mellom hva som defineres som innenfor og utenfor kirkens trosfellesskap – her er det ingen gråsoner.
To forståelser av kristendommen
Mange vil dele Kjødes anliggende her: Det går en grense for utøvelse av tro sammen med andre religioner, eller å be sammen. Felles bønn visker ut skillelinjene mellom religionene, det visker ut forskjellene i våre høyst ulike bilder av hvem Gud er.
Kjøde står støtt i og målbærer en klassisk evangelikal kristendom, som har godt fotfeste i det norske kirkelandskapet, også i Den norske kirke. Sentralt i en slik teologi er læren om at kristendommen er eneste vei til frelse – altså en eksklusivistisk forståelse av kristendommen.
Så er det min påstand at det faktum at kirken i det hele tatt eksisterer, i seg selv er misjon – en sendelse til verden.
På den andre enden av skalaen finner vi en universalistisk teologi, der kristendommen forstås som en av flere veier til frelse. Et slikt standpunkt ledsages også gjerne av tanken om at alle mennesker til slutt blir frelst – troen på livets to utganger og fortapelsens mulighet er forkastet. Denne posisjonen har fått stadig økende oppslutning i folkekirken, og det er en slik lære Kjøde egentlig advarer mot i sitt innlegg. Hans bekymring er at en slik interreligiøs bønnepraksis undergraver legitimiteten til kirkens misjonsoppdrag.
Kirkens misjonsoppdrag
Kirken har et misjonsoppdrag i verden, og i Den norske kirke er dette nedfelt som en av de fire søylene i kirkens selvforståelse, slik den kommer til uttrykk i visjonsdokumentet sist vedtatt på kirkemøtet 2021: Den norske kirke er en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus.
At kirken har et misjonsoppdrag, er altså ikke oppe til debatt, men at det vil finnes mange ulike forståelser av hvordan kirkens misjonsoppdrag skal løses i Den norske kirke, er det ingen tvil om.
Vi må heller stå sammen om kirkens sendelse til verden, og anerkjenne og støtte opp om hverandres ulike måter å utføre misjonsoppdraget på
Som prest i folkekirken er jeg likevel ikke urolig for det Kjøde advarer mot. Kirken er krystallklar i sitt vitnesbyrd om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus. Dette er kirkens eksistensgrunnlag, dette står vi sammen om, selv om vi tenker ulikt om hvordan misjonsoppdraget skal forstås og utføres, eller om vi sier ja eller nei til interreligiøs trosutøvelse.
Så er det min påstand at det faktum at kirken i det hele tatt eksisterer, i seg selv er misjon – en sendelse til verden. Om kristne tenker universalistisk eller eksklusivistisk om kristendommens forhold til andre religioner, rokker ikke ved det faktum at alt kirken er og gjør i våre lokalsamfunn, i bunn og grunn er misjon. Den enorme kontaktflaten kirken har og forvalter med varsomhet og klokskap hver eneste uke til et stadig mer sekulært samfunn, er misjon.
Må stå sammen
Kjøde advarer misjonsorganisasjonene mot samarbeid med Den norske kirke, hvis en universalistisk forståelse av kristendommen vinner frem. I et stadig mer sekularisert samfunn, der oppslutning om kirken er synkende, trenger vi ikke ytterligere polarisering mellom ulike teologiske posisjoner i kirkelandskapet. Vi må heller stå sammen om kirkens sendelse til verden, og anerkjenne og støtte opp om hverandres ulike måter å utføre misjonsoppdraget på.