Erstad har det i hvert fall ikke fra partiets historie. Analysen hans er rett og slett historieløs.
Helt fra partiet ble stiftet har KrF fremholdt at det er en viktigere dimensjon i politikken enn høyre-venstre-skalaen, nemlig verdi-dimensjonen. I økonomisk politikk, som gjerne definerer høyre-venstre-skalaen, har partiet stort sett plassert seg i sentrum fordi de beste løsningene ofte er i balansen mellom individ og fellesskap.
Sentrumsregjering i 1997
Den høyeste oppslutningen fikk partiet i perioder der nettopp disse holdningene ble sterkt markert; i årene etter Lars Korvalds sentrumsregjering 1972–73 og i årene etter den neste KrF-ledede sentrumsregjering fra 1997. Vi som var med i KrF i disse periodene vet godt at vi hadde politikere og medlemmer som lå litt forskjellig plassert på høyre-venstre-skalaen, men vi så det ikke som noen god oppskrift å dra partiet den ene eller andre veien for å få økt oppslutning. Tvert imot.
At det skal være en oppskrift på fremgang å dra partiet mer til høyre har jeg ingen tro på
Sentrumspartiet i midten
Selvsagt er KrF og hele det politiske liv i en annen situasjon i dag enn da. Men at det skal være en oppskrift på fremgang å dra partiet mer til høyre har jeg ingen tro på. Det ville selvsagt føre til ytterligere avskalling av velgere som vil føle seg ukomfortabel med en slik dreining. KrF kan godt leve med politikere, medlemmer og velgere som er noe ulikt plassert på høyre-venstre-skalaen.
KrF er og bør være et sentrumsparti som nå kan fylle det vakuum som har oppstått i midten av norsk politikk. Og enda viktigere: KrFs største utfordring er å markere konkret politikk ut fra et kristen-etisk verdigrunnlag innenfor politikkområder som vern om liv, familie, støtte til vanskeligstilte, internasjonal solidaritet, eldreomsorg og frivillighet.
Erstad har ofte interessante og gode analyser. Denne gangen bommet han.
