Offentligheten er i endring: Det ble blå seier i skolevalget, ukansellerbare Danby Choi holdt 17. mai-tale og podkastvert Wolfgang Wee får gode lyttertall når Asle Toje er på besøk.
«Woke» er ut og «tradwife» er inn. Og det er avslørende hvor digg jeg faktisk synes det er.
Men hvordan bør konservative kristne som meg selv forholde seg til det? I den konservative studentgruppa jeg er med i fryder vi oss over endringene i det politiske ordskiftet. De aller fleste av oss har erfart å brenne oss litt – vi er jo tross alt blå på universitetets røde lavaområde. I vår frustrasjon har vi funnet sammen med (nogen lunde) likesinnede.
Men, som medlem av kristenheten, som jeg også er, kjenner jeg meg litt tilbakeholden med entusiasmen.
For eksempel er både «tradwife»-kultur og «mannskristendom» i vinden. Begge fenomenene inneholder noen elementer jeg tenker kan høre til et godt liv. Men trender passerer, og jeg er redd for at kristne blir litt distrahert når vi hopper på én type tankegods. For så vi blir late, både i vårt samfunnsengasjement og vår misjonering. Noen andre gjør jo liksom jobben for oss.
Konservative er ikke nødvendigvis kristne lærere
Det har fått meg til å tenke på hvilke kjente konservative skikkelser vi har i dag. Politikere? Influensere? Ropstad? Røe Isaksen? Tate? Shapiro? Dattera til Eminem? Ballerinafarm? Jordan Peterson?
Sistnevnte hørte jeg under besøket i Bergen, våren 2023. Det var god stemning i salen, lure blikk mellom de relativt få hunkjønnene tilstede, og et helt greit seminar. Han sier jo ikke så mye banebrytende og nytt, men deler heller ideer fra viktige tenkere gjennom historien, som i vår tid er blitt vanskelig å svelge for mange.
Men for all del, jeg er kjempeglad for at jeg dro, og er glad for å ha sett en kulturell skikkelse av dette kaliberet i levende live.
Men det som kanskje var det mest fascinerende med den kvelden, var reaksjonene fra kristne bekjente. Blant annet hørte jeg disse sitatene i etterkant av Peterson-seminaret: Blant annet hørte jeg disse sitatene i etterkant av Peterson-seminaret: «Halleluja det var jo så bra, jeg har aldri hørt noen si noe slikt!», «Han er en profet» og «fint å høre noen snakke objektivt om Bibelen».
Jeg skulle gjerne ha dissekert alle uttalelsene både teologisk og kulturelt, men etter å ha grunnet på dem en stund, vil jeg oppsummere det med at her må man må holde tunga rett i munnen, og minne om kristendommens vektlegging av skjelneevne (discernment).
Er de som regnes som konservative idealer i dag, nødvendigvis kristne lærere? Absolutt ikke. Jesus Kristus er for eksempel ikke et konservativt ideal, og han er jo kanskje en viktig skikkelse.
Å skjelne nyansene
Jeg er kanskje blå fordi jeg er kristen, men ikke kristen fordi jeg er blå. Big difference.
Det er spennende med denne guttestrømmen inn i det religiøse, og det er sikkert flott og samfunnsbyggende og sånn. Men hvis ikke Jesus Kristus flytter inn i hjertet og forandrer individet innenfra og ut, så driter jeg i om kirkebenkene fylles. Hverken Maria Monsen eller vår gudføderske ville ha bestått noen «tradwife»-test. Det er viktig at vi ikke reduserer vår frelser, og Guds plan for verden, til gitte ideologiske strømninger. Det er masse i kristendommen som verken er konservativt eller blått.
«Men det er da litt digg, Maria?», spurte ei venninne jeg var i telefonen med. Jeg hadde vitset om å være blodfan av folk jeg aldri har lest bøkene til, om Wolfgang Wee som Norges Joe Rogan og om Danbys disipler. Jeg etterfulgte det med hele refleksjonen jeg har gjengitt i denne teksten. Så spør hun meg, avslørende: «Men det er da litt digg, Maria?»
Svaret er: «Selvfølgelig!» Det er jo derfor jeg skriver denne innpåslitne kronikken. Jeg snakker jo først og frem til slike som meg:
- Det er digg å ikke være redd for å fortelle kollokviegruppa mi at jeg har en konservativ holdning til kjønn.
- Det er digg å frimodig dele med medstudenter at jeg vil være hjemmeværende med masse barn i noen år.
- Det er digg å ikke kjenne seg så dødla ensom i akademia.
- Det er digg å si nøyaktig hva jeg mener når jeg blir utspurt i sosiale lag, uten å helgardere meg med vitser.
- Det er digg å tørre å skrive en kronikk – for se så mange andre som også gjør det, både med freidigere og sterkere meninger enn meg.
Men som kristne er vi nødt til å skjelne det gode, sanne og vakre i alle ting, og til alle tider – selv når trender passerer og om jord og himmel forgår.
Det står vel noe i Bibelen om å være profeter som roper i ørkenen. La oss ikke være en bølge som blir slengt hit og dit av hva som er hipt for øyeblikket, men heller bruke skjelneevnen, være våkne, stå fast i troen og være modige og sterke, slik at når pendelen svinger så blir vi ikke vippet av pinnen. Hverken når strømminger går mot eller (tilsynelatende) med oss.
