Jeg reagerer sterkt når jeg ser influensere hylle husmorsrollen på en gammeldags måte, med underordning som ideal. Det er ikke noe å trakte etter, og de fleste norske kvinner gjør det heller ikke. Samtidig det er helt greit å ønske seg mer tid med barna og like å bake, uavhengig av hvilket kjønn du har, uten å bli stemplet som tradwife av arbeidsministeren.
Det er en vesensforskjell på om samfunnets strukturer tvinger kvinner til å være økonomisk avhengige, og det å velge tid foran penger i en periode. Jeg vil aldri akseptere en samfunnsutvikling som gir mine døtre færre muligheter enn meg, men det er heller ikke kjernen i debatten i Norge. Her handler det om å ta på alvor en del foreldres ønske om å prioritere barna sine i en kort del av livet.
Direkte antifeministisk
Jeg har ikke selv valgt å jobbe redusert, men jeg mener det er direkte antifeministisk å nekte andre kvinner den muligheten. Det er feil og skadelig når politikere som Tonje Brenna setter likhetstegn mellom såkalte «tradwives» og de som velger å være litt mer hjemme med barna sine. Ekte feminisme handler om å respektere andre kvinners, og menns, valg, ikke avfeie dem som feil. Vi må ta på alvor at foreldre føler at samfunnets ideal om heltidsarbeid ikke passer for dem, ikke avvise det. Vi må gi foreldre reell valgfrihet. For meg handler feminisme om nettopp det: at kvinner skal kunne bestemme selv. Ta egne valg, uten at andre forteller dem at de tar feil.
Det er feil og skadelig når politikere som Tonje Brenna setter likhetstegn mellom såkalte «tradwives» og de som velger å være litt mer hjemme med barna sine
Kvinner som tar ut kontantstøtte er ikke mindre feministiske enn kvinner som er raskt tilbake på jobb. De velger bare litt annerledes enn det storsamfunnet legger opp til.
Heltid hylles som norm og ideal, også når barna er små. Men vi vet hvem det er som tar støyten for det. Det er kvinnene. Nesten én av tre arbeidstakere, og flere kvinner enn menn, opplever at jobben tar så mye tid eller energi at det går utover privatlivet ukentlig eller oftere. Hvorfor stiller ikke flere spørsmål ved hva sykmeldinger og ulønnet permisjon gjør med kvinner, og hvordan vi kan sikre norske kvinner reell valgfrihet?
En hån mot foreldre som velger «feil»
Å legge til grunn at kun valget om heltid for norske kvinner er riktig, er en hån mot alle foreldre som «velger feil» i en liten periode av livet.
Jeg mener reell likestilling betyr reelt rom for ulike valg. Det blir vanskelig når noen mener at lønnet arbeid er det eneste som teller, mens omsorgsarbeid ikke verdsettes. Når kvinner løfter debatten om balanse mellom jobb og hjemmearbeid handler det om at vi ikke ønsker likestilling på menns premisser. De fleste ønsker både å delta i arbeidslivet, og ha tid til å være sammen med barna. Det er også et oppgjør med det evige jaget, stresset og mangel på tid, som preger hverdagen til mange familier.
Tonje Brenna sier at AS Norge trenger kvinner i jobb. Ja, vi skal ha karrieremuligheter som enhver mann. Mange kvinner har kjempet for min rett til å delta på lik linje med menn, og det er jeg takknemlig for. Men velferdsstaten er til for oss, ikke motsatt. Vi eksisterer ikke for at statens tannhjul skal gå rundt, slik Brenna fremstiller det. Hennes retorikk gjør det mindre akseptert å ta andre valg en hun selv har gjort.
En moderne familie- og likestillingspolitikk må gi familiene mer frihet til å bestemme hvordan de vil prioritere sin tid mellom jobb og fritid. Derfor har KrF gjentatte ganger foreslått tiltak som bedre vil tilrettelegge for nettopp det.
Kvinner trenger ikke å bli beskyttet mot seg selv. De trenger friheten til å gjøre det som er best for dem.