Det er selvsagt utmerket for studenter, ansatte og samarbeidspartnere at MF har valgt legge regnbuens farger over logoen sin. Man kan til og med si at valget er modig: MF, VID TF og NLA befinner seg i en konkurransesituasjon om de få studentene som velger embetsstudiet i teologi.
At det henger et pride-flagg utenfor MFs hovedinngang kan gjøre at noen konservative studenter heller velger å studere ved NLA. Derfor er MFs valg viktig, og sender et tydelig signal om at institusjonen tar et standpunkt for mangfold og menneskerettigheter.
Medgangssupporter
Men handlingen er også å være medgangssupporter. Hvor var MF da «homokampen» brant, i kirka og i samfunnet, på 80-, 90- og 2000-tallet? Da var MF en institusjon som ga vitenskapelig legitimering til diskriminering av skeive. Det faktum kan man ikke hoppe bukk over eller late som ikke har skjedd. Det betyr at svært mange mennesker har lidd på grunn av MFs rolle. Svært mange mennesker har mistet muligheten til å leve liv med ærlig kjærlighet. Disse årene og livene kan ikke leves om igjen.
Det er ingen straff for å ha hatt et konservativt ståsted. Men hvis institusjonen skal ha tillitt, er det et krav å erkjenne og ta et oppgjør. Men forsoning går gjennom sannhet. Så lenge MF ikke tar et oppgjør med egen posisjon, fremstår egen bruk av den skeive bevegelsens fremste symbol som å tilsi seg selv en «billig nåde». Det er derfor uhyre viktig at å heise pride-flagget på MF ledsages av en vilje til finne et språk for MFs betydning og hvordan dette har rammet. En vitenskapelig teologisk institusjon er bedre stilt enn de fleste når det gjelder å ha et faglige, rituelt og eksistensielt repertoar for å finne et slikt språk.
Så lenge MF ikke tar et oppgjør med egen posisjon, fremstår egen bruk av den skeive bevegelsens fremste symbol som å tilsi seg selv en «billig nåde»
Ringvirkninger
Vi som har kompetanse på bibeltolkning og etikk, vet at den konservative posisjonen er bare én blant mange. Derfor har vi kunnet distansere oss fra all konservativ teologisk tale om seksualitet, enten det måtte gjelde skeiv seksualitet, samboerskap eller 90-tallets pinlig «verd å vente på»-kampanjer fra Skole-og ungdomslaget. Men jo lengre bort man kommer fra makten til å forme teologien, jo hardere er virkningen av teologiens standpunkter. Og diskrimineringen av skeive rammet ikke bare dem selv, men hadde ringvirkninger for så mange andre.
Som prest begravet jeg en mann som hadde begått seksuelle overgrep mot menn i sårbare livssituasjoner. De etterlatte reflekterte i sørgesamtalen over at kanskje livet til avdøde hadde vært annerledes om samfunnet hadde hatt et annet syn på skeiv kjærlighet i hans levetid, og gitt ham mulighet for å leve åpent som skeiv.
Erkjennelse og beklagelse
Jeg var selv til stede på feiringen av Ingrid Bjerkås i 2015, da Vidar Haanes ba kvinnelige prester om unnskyldning for behandlingen de hadde fått på MF. Selv studerte jeg ikke på MF, og jeg tilhører ikke den generasjonen som dette synet rammet. Men jeg har aldri opplevd et sterkere nærvær av noe som kanskje kan kalles Den hellige Ånd. Det var som om noe skjedde i rommet, som om noe lettet, løftet seg. I dag gjør MF-forskerne Linn Rystad og Hile Marie Movafagh et viktig pionerarbeid på historien om kvinnelige prester i kirker utenfor Den norske kirke.
Haanes har tidligere annonsert sin avgang. Jeg vil oppfordre ledelsen ved MF til å la den siste arbeidsoppgaven til den nåværende rektor eller den første til den nye rektoren være å igangsette følgende arbeid: å transformere et fargerikt tøystykke på en flaggstang til en artikulert erkjennelse og beklagelse. Og da: kanskje en form for forsoning.
