Ordet «eutanasi» betyr «god død». Når etikk er på dagsorden, så spiller språket en avgjørende rolle. Det kan stimulere til ettertanke, men også avspore hele debatten før den er i gang. Ikke sjelden etableres umiddelbart en polarisering hvor det mer ligner en stammekrig enn dialog. Flere mener nemlig at dette er en ikke-sak, i den forvissning at temaet allerede er avgjort på forhånd: Videre presenteres ofte en emosjonelt ladet skråplansargumentasjon, gjerne med henvising til feilgrep enkelte steder.
Hovedtanken her er at hvis man først tar ett steg ut på skråplanet, så vil man gli nedover til vi alle etter en tid faller utenfor stupet og ingen grenser lenger eksisterer. Her overses at assistert livsavslutning faktisk fungerer andre steder, uten denne svikten.
Ikke forkorte livet
Det handler om vanskelige spørsmål, for all del, men nettopp derfor må vi drøfte dem. Det betyr for det første at man med nødvendighet empatisk våger å leve seg inn i den fortviledes situasjon for å forstå og lytte aktivt. Man bør for det andre ha en viss ydmykhet om temaet og respektere at alle medmennesker har forskjellige meninger og standpunkter.
Eutanasi handler nemlig ikke om «å ta liv», slik enkelte mener. Det handler ikke om å forkorte livet. Men om å forkorte en uutholdelig og irreversibel prosess, enten av psykisk og fysisk smerte og lidelse, i et smertens og elendighetens u-liv, der dette eventuelt oppstår i den siste fasen før døden, eller måtte ligge i en medikamentelt betinget dvale.
Hospicebevegelsens grunnlegger, Cicely Saunders, skriver at det er relevant og nyttig å tenke at lidelsen har fire dimensjoner: Den psykiske, den fysiske, den eksistensielle/åndelige og den sosiale. Et apropos: De to førstnevnte finnes det visse muligheter for å lindre, men det er i de to sistnevnte det trengs mer oppmerksomhet. Hvilket mildt sagt skaper en viss undring, for eksempel når enkelte sykehus ser ut til å trappe denne muligheten ned?
Noe som er bekymringsvekkende, fordi det handler om vesentlige og vanskelige sider hos enhver som befinner seg i den terminale fasen, fordi opplevelsen av engstelighet, meningsløshet, ensomhet, skyld og dødsangst kan begynne å bli vanskelig å forholde seg til. Det vil si personlige og intime forhold som man ikke vil belaste sine nærmeste med.
Det handler derfor her om at det finnes relevante samtalepartnere som den døende selv foretrekker, uansett tro og livssyn. Man bør i hvert fall ikke føle seg tvunget til å velge assistert livsavslutning fordi det i noen tilfeller kan foreligge mangler i den palliative behandlingen. Og videre skal familien slippe å utsettes for debattanters spekulasjoner om press med hensyn til den døende.
Teologisk argument
For den troende, så er ikke saken så avklart forut for drøfting som mange hevder. Jeg minner om at teologen Hans Küng i boken «Glücklich Sterben» argumenterer teologisk for et forsvar for assistert livsavslutning. Verken han eller flere av oss andre kan forstå at det er den kjærlighetsfulle Guds mening at hans elskede skapning skal måtte lide betydelig fysisk og psykisk i slutten av livet, eller måtte ligge i en medikamentell bevisstløs dvale før døden endelig tiltrer, hvilket er en reell risiko til tross for nevnte smertelindring.
Küng skriver at å følge Kristus selvsagt ikke innebærer å oppsøke lidelse eller imitere hans lidelse. Han skriver videre at det døende mennesket skal vi møte gjennom smertelindring og god palliativ behandling. Dette handler dog om en livsperiode med en vekselvirkning mellom underkastelse og motstand: bekjempe lidelse så langt det går og forsøke å bære den lidelse vi ikke kan slippe.
Å på avstand tåle det uliv, de smerter og den lidelse man ikke selv rammes av er en uakseptabel posisjon etisk sett
Men dette er ikke nødvendigvis realitetene i neste fase: Der motgangen, den fysiske og psykiske lidelsen likevel går over i det uutholdelige og inn i det uverdige, er det eneste barmhjertige å hjelpe den døende å avslutte prosessen til døden fordi det ikke lenger er tale om noe liv slik vi ellers definerer det, forutsatt og nødvendigvis betinget av at vedkommende selv (beslutningsdyktig) har besluttet seg for dette alternativet forut for den siste terminale fasen som nå har oppstått.
Samvittighetsklausul
Alle land som har tillatt eutanasi har en samvittighetsklausul, som sikrer at ingen helseansatte har plikt til å utføre eutanasi – det er en frivillig handling. Men har en pasient selv ønsket dette, så får ingen lege nekte den lidende denne selvvalgte livsavslutningen. Som sabbaten og alt annet for øvrig, så er også helsevesenet til for mennesket, og ikke omvendt.
Man bør altså selv få avgjøre eget livs utgang om livet da ikke lenger er et liv, men et ikke-liv av fornedrende og kan hende smertelige og ulidelige kvaler. Ingen på trygg distanse fra de vanskelige og smertelige forholdene skal ha rett til å ta ansvaret fra den som rammes av den skrekkens elendighet som vedkommende kritiker selv er på trygg avstand fra: Å på avstand tåle det «uliv», de smerter og den lidelse man ikke selv rammes av er en uakseptabel posisjon etisk sett.
