Fredag 31. mai var min siste aktive arbeidsdag i Misjonssambandet. Det er mye jeg vil savne ved å slutte som informasjonsleder og redaktør for Utsyn; som flotte kollegaer, gode diskusjoner og spennende arbeidsoppgaver. Men her vil jeg skrive noen oppsummerende ord mest om det jeg ikke vil savne – og om hvorfor jeg også kjenner på en viss lettelse ved å slutte.
Det sies iblant om å være leder at det blåser på toppene. Jeg kan bekrefte det etter 21 år som informasjonsleder. Ansvaret er stort. Oppgavene er mange. Et av de første rådene jeg fikk da jeg begynte lød slik: «Du må finne ut hvem du må skuffe». Ordene har vist seg å treffe godt. For forventingene er mange – og iblant kan de ikke forenes – og da vil noen vil bli skuffet.
Det som ikke kan kommenteres
Som leder skal jeg tåle sterk kritikk og nærgående spørsmål. For jeg har makt og innflytelse – og har forsøkt å være bevisst på det. Samtidig har jeg kjent utfordringen knyttet til at ledere er avskåret fra å besvare en del typer kritikk. Verken overfor mediene eller en tredjeperson kan jeg kommentere personalsaker eller gi ut personopplysninger – heller ikke når feilinformasjon synes å spre seg. Å fremsette kritikk er ofte ganske lettvint. Å tilbakevise feilaktige fortellinger kan være vanskeligere.
Som leder skal jeg tåle sterk kritikk og nærgående spørsmål. Samtidig har jeg kjent utfordringen knyttet til at ledere er avskåret fra å besvare en del typer kritikk
Ofte må en leder si «Dette er en personalsak som jeg ikke kan kommentere». Det kan være ubehagelig selv om det er en trøst at de fleste vet at vanskelige saker ofte har flere sider. Det hjelper også at de som kjenner realitetene, som nære kollegaer og et styre, uttrykker støtte. Men er man usikker på om man har tillit, kan ledere kjenne seg temmelig forsvarsløse overfor sterke anklager.
Da jeg 25. april forklarte at jeg skulle slutte i min stilling og bli kommentator i Dagen, skrev jeg at det blir godt «å bruke tid og krefter på å forsvare og forklare kristen tro og tenkning fremfor på interne utfordringer i Misjonssambandet». Etter fem uker med utallige analyser, anklager og påstander om meg – og tidligere kollegaer – i Dagen, Vårt Land (og ikke minst i sosiale medier), er denne følelsen blitt forsterket.
Å nyansere, tilbakevise og kommentere alt som er blitt sagt de siste ukene ville krevd en lengre kronikkserie. Den vil jeg, av flere grunner, spare leserne for. Håpet er at dette blir avsluttende ord fra meg om uroen i Misjonssambandet.
Vanskelig kritikk
Jeg verdsetter diskusjon om teologi, filosofi og etikk. Stort sett tåler jeg helt fint at noen mener at jeg tar feil om Pride eller Paulus. Langt mer krevende er det å håndtere anklager som rammer meg som person. Og det har skjedd ofte de siste ukene. Blant annet er det blitt påstått at jeg har vært opptatt av å verne egen posisjon og prestisje, at lederne i Misjonssambandet de siste årene har vært arrogante og lite lyttende, at jeg har manglet sensitivitet, medmenneskelighet og klokskap, osv, osv.
Å forsvare seg mot slike ord kan oppleves ganske umulig. Hvor tåpelig ville det ikke sett ut om jeg svarte at jeg både er ydmyk og klok? Også påstanden fra flere om at jeg er opptatt av å «vinne debatten» eller «ha rett» setter meg i en skvis. Et svar vil bekrefte at kritikken stemmer. Å holde munn betyr at kritikken blir stående uimotsagt. Det pussige med kritikken er at den har kommet fra personer som har fylt opp kommentarfeltene på Facebook. Kanskje er det ikke bare jeg som ønsker å «ha rett» eller «vinne frem med mitt narrativ»?
Mye av kritikken de siste ukene – og egentlig i fire år – har vært fremført uten henvisninger til spesifikke hendelser eller personer. Det snakkes generelt om at «mange» har opplevd noe kritikkverdig. Jeg vil ikke avfeie slike opplevelser, men uten konkretisering er det umulig å si noe fornuftig i det offentlige rom. Generelt er det nok enklere å oppnå god dialog hvis de involverte snakker ærlig sammen ansikt til ansikt fremfor å gå til mediene med uspesifiserte anklager.
Jeg synes det er litt tankevekkende at jeg i liten grad kjenner de som har fremsatt mye kritikk de siste ukene. Noen har jeg aldri møtt, og de fleste har jeg ikke snakket skikkelig med på flere år. Inntrykket er også at flere ikke har vært særlig aktive i Misjonssambandet på flere tiår. Og kanskje viktigst: Ingen har tatt kontakt de siste ukene for å etterspørre min versjon eller sjekke fakta. Likevel fremsettes friske påstander om hva slags leder – ja, kanskje også menneske – jeg er.
Realitetene kan være langt mer sammensatt og uoversiktlig enn vi først trodde. Slik er det nok også med uroen i Misjonssambandet
Selektivt utvalg
Å bedømme konflikter er ofte vanskelig. De involverte vil beskrive realitetene ulikt. Mange av oss er blitt opprørt på vegne av et menneske som har fortalt om et overtramp, men i møte med historien til den andre part innser vi ofte at konklusjonen vår var noe forhastet. Realitetene kan være langt mer sammensatt og uoversiktlig enn vi først trodde. Slik er det nok også med uroen i Misjonssambandet.
Jeg tror at sannhet finnes. Løgn eksisterer. Fakta bør letes frem. Som kommentator i Dagen ser jeg frem til å forsvare kristen tro mot fordomsfulle eller feilaktige anklager. Men der det finnes mennesker – og konflikter og uenighet oppstår – må vi forvente å møte svært ulike fortellinger og opplevelser. Da er det uheldig å signalisere at vårt perspektiv er selve sannheten eller å tro at vi ser hele bildet før vi har lyttet til alle involverte.
Flere har de de siste ukene prøvd å fortelle en historie om at tidligere ledere i Misjonssambandet, inkludert jeg, systematisk har opptrådt sterkt kritikkverdig. Interessant nok har ingen husket på å nevne at et eksternt varslingsutvalg høsten 2021 ga mye støtte til generalsekretær Øyvind Åsland etter en grundig gjennomgang av en rekke varslingssaker. Det illustrerer hvor lett det er å være selektiv i utvalget av fakta, sitater og perspektiver.
Rapporten viste ikke at tidligere ledere alltid har håndtert alt korrekt. En slik standard kan ingen leve opp til. Iblant tar vi feil eller gjør feil. Også ledere kan ha dårlige dager. Noen ganger fremstår vi stresset eller påståelige. Men faktum er at den eneste uhildede gjennomgangen som er blitt foretatt av ulike varslingssaker ga Misjonssambandets lederskap mye støtte. Da rimer det ikke å overse denne og isteden løfte frem partiske innlegg i mediene som det eneste relevante.
De siste års uro har vært belastende. Mitt inntrykk er at terskelen for å varsle, og komme med personrettet kritikk, er blitt lavere
Jeg kan ikke helhjertet forsvare dagens kurs
I mange år opplevde jeg det som en drømmejobb å være Informasjonsleder i Misjonssambandet. Blant annet fant jeg det meningsfullt å forsvare vårt teologiske ståsted mot anklager og angrep. Og jeg vil takke alle som har heiet, støttet og formidlet gode ord – også de siste ukene.
Men de siste års uro har vært belastende. Mitt inntrykk er at terskelen for å varsle, og komme med personrettet kritikk, er blitt lavere. Paulus skriver at kristne skal opptre «i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet» (Ef 4,2). Jeg synes ikke at disse idealene har preget de siste års offentlig samtale om interne forhold i organisasjonen (og jeg har selv beklaget at jeg noen ganger har brukt for sterke ord). Uansett frykter jeg at konsekvensen blir en mer krevende arbeidssituasjon for ledere i Misjonssambandet.
Det er ingen hemmelighet – og en ærlig sak – at jeg trer ut av min oppgave fordi jeg er kritisk til en del vedtak og veivalg som dagens hovedstyre og generalsekretær har foretatt. Jeg kan ikke helhjertet forsvare dagens kurs, og det er faktisk en del av jobben til en informasjonsleder. Like fullt ønsker jeg oppriktig organisasjonen alt mulig godt fremover. Særlig håper jeg at selve oppdraget, «Verden for Kristus», etter hvert kan fortrenge alt som nå tar tid, penger, krefter og engasjement.
Selv ser jeg frem til å skrive om litt av hvert i Dagen fremover, men uroen i Misjonssambandet er det andre i avisen som skal følge opp. Det synes jeg også er en lettelse.
