Oljefondet – en kullversting

Trodde du at vår felles sparegris, Oljefondet, var kullfritt? Da må du tro igjen. Fondet, som formelt heter Statens Pensjonsfond Utland, har riktignok retningslinjer som sier at de ikke skal investere i kullselskaper, men det som en gang var gullstandarden for ansvarlig selskapsdrift har i dag blitt en internasjonal sinke. Mens fondet fortsatt har 112 milliarder investert i selskaper som utvider sin kullvirksomhet, har nesten 90 institusjonelle investorer rundt omkring i verden vedtatt å utelukke slike selskaper fra sine porteføljer.

Ingen må forledes til å tro at noen av disse investorene aktivistiske. De styrer fra det samme forvalteransvaret som Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Oljefondet, har for det norske folk: å sikre mest mulig avkastning. Samtidig anerkjenner de at klimaendringene utgjør en enorm finansiell risiko, og at den risikoen er spesielt stor hos selskaper som ikke viser tegn til endring. Når det å påvirke innenfra ikke gir resultater gjør de derfor det de må for å begrense risikoen: de selger seg ut.

---

Om innlegget

• Nordisk senter for bærekraftig finans er en del av den danske, ideelle organisasjonen Actionaid.
• Dette innlegget tar utgangspunkt i en rapport om Oljefondets kullinvesteringer utformet av ovennenvnte.

---

Når følger NBIM etter?

Selv med store ressurser tilgjengelig er det en umulig oppgave for NBIM å følge opp alle sine 8859 selskaper tett nok til å ha oversikt over klimarisikoen. Det er kun et mindretall av selskapene man kan ha en tett dialog med. Derfor bør fondet i enda større grad prioritere de selskapene som viser reelle tegn til omstilling.

Et første steg kan være å ekskludere selskaper som stadig ekspanderer i kullvirksomhet, den skitneste av de fossile industriene. Når en rekke investorer allerede har tatt dette grepet vil det altså ikke være unikt eller radikalt av Oljefondet å gjøre det samme. Tvert imot bør det forstås som en naturlig utvikling av dagens kullkriterier, som snart er 10 år gamle. Dersom utfasing er målet er det naturlig at kriteriene skjerpes over tid.

Det er på tide å svinge pisken mot kull-verstingene

Å innføre strengere kriterier for kullinvesteringer er ikke motstridende med å drive aktivt eierskap. Ved å luke ut flere selskaper som åpenbart ikke omstiller seg kan fondet frigjøre kapasitet til å drive effektivt aktivt eierskap mot selskapene som faktisk ønsker å omstille seg. Det er ikke enten eller, snarere tvert imot: Skal fondet lykkes med å være verdensledende på å håndtere klimarisiko, må de våge å bruke både pisken og gulroten.

Ingen ambisjon om omstilling

Da et enstemmig storting gikk inn for at Oljefondet kunne ekskludere selskaper basert på kullvirksomhet i 2015 uttalte Fremskrittspartiets Tom Holte at det viktige var at selskaper viste en ambisjon om å selge seg ut av kull eller gå over til mer fornybar energi.

Ni år senere kan det ikke være tvil om at selskaper som fortsatt ekspanderer sine kullprosjekter ikke har en reell ambisjon om å omstille. Fremfor å kaste bort viktige ressurser på å overbevise disse selskapene om å omstille, bør fondet fokusere på de selskapene som faktisk har forstått risikoen.

Når Stortinget i disse dager behandler den årlige stortingsmeldingen om fondet kan de bruke anledningen til å lette arbeidet for NBIM gjennom å skjerpe kullkriteriene og ekskludere selskaper som har planer for kullproduksjon som strider med Paris-avtalen. Ni år må være mer enn god nok tid til å omstille, det er på tide å svinge pisken mot kull-verstingene.