Det har vært store forbedringer i kvinne- og barnehelse i lavinntektsland de siste tiårene, men flere utfordringer gjenstår. Hver dag dør 800 kvinner på grunn av komplikasjoner ved svangerskap og fødsel. Samtidig stagnerer fremgangen med å redusere barnedødelighet, og et barn under fem år dør hvert sjette sekund.
Det ligger enormt potensiale i å fortsette å støtte opp om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), rutinevaksinasjon, helsearbeidere og sterke primærhelsetjenester i lavinntektsland. Den umiddelbare effekten er at man redder flere liv. På lang sikt vil man se positiv samfunnsutvikling.
Norge har vært et foregangsland innen global helse, både i form av økonomisk støtte og globalt lederskap. Under covid-19-pandemien arvet og opprettholdt Jonas Gahr Støre ledelsen for det internasjonale prosjektet ACT-A etter Høyre, der flere milliarder kroner bidro til å sikre pandemirespons i fattige land. Norges innsats er nå på vikende front.
Kriser og budsjettpress
Alle som følger bistanden tett, ser en klar trend: Presset på poster som dreier seg om langsiktig utvikling øker voldsomt. Konflikter og klimakriser øker de humanitære behovene, og grønn omstilling krever enormt med penger. Disse utfordringene ble omtalt av regjeringens ekspertutvalg i rapporten «Investering i en felles fremtid», og var gjenstand for «Bistand 2.0»-debatten som har gått i flere aviser i vinter og vår. Utfordringen er ikke unik for Norge. Flere donorland prioriterer for eksempel støtte til Ukraina og kostnader til mottak av flyktninger over langsiktig utvikling.
Regjeringen viser foreløpig liten vilje til å ta grep med bistandsbudsjettet i tråd med anbefalingene fra eget ekspertutvalg. Både i 2022, 2023, og i forslaget til revidert budsjett (RNB) i 2024, har regjeringen kuttet i global helse-støtte til de fattigste landene midtveis i året for å dekke inn underbudsjetterte kostnader til flyktningtiltak i Norge.
Konsekvensen er at det hoper seg opp med utsatte avtaleforpliktelser, og at Norads handlingsrom krymper dramatisk.
Vi må gjøre mer med mer
Ofte unnskyldes kutt med at det er resultater som er viktig – vi skal gjøre «mer med mindre». Tidligere kom dette argumentet vanligvis fra høyresiden. Nå vil også Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vist stort globalt helseengasjement, og Senterpartiet ofre giverviljen i effektivitetens navn.
Selvfølgelig skal bistanden både produsere resultater og være effektiv, men det bør ikke være en motsetning mellom det og å dele mye: Vi må gjøre mer med mer.
Behovene i de fleste lavinntektsland kan ganske enkelt ikke løses kun med effektivitet. Kutt i bistand går hånd i hånd med lavere progresjon for å redusere barnedødelighet, forebygge sykdommer, bygge ut robuste helsesystemer og forbedre helseberedskap – der sistnevnte også er viktig for oss selv. De fattigste landene har finansieringsproblemer som må løses før man kutter i bistanden.
Verdens helseorganisasjon viser i sin siste rapport om helsefinansiering at pengebruken økte gjennom pandemien i de fleste land, men at den sank i lavinntektsland. Konsekvensene er for eksempel tilbakegang i barnevaksinasjon, og reduserte tilbud for seksuell og reproduktiv helse. Skal man hente inn det tapte og sette fart mot 2030 har bistanden en svært viktig rolle å spille.
Gode kanaler må styrkes, ikke kuttes
Norge er en ledende bidragsyter til Den globale finansieringsfasiliteten (GFF) for kvinners, barns og ungdoms helse. I statsbudsjettet for 2024 står det at fondet har bidratt til å oppfylle Norges uttalte prioriteringer, men støtten kuttes med et uspesifisert beløp på grunn av «budsjettsituasjonen på posten» – som om situasjonen er utenfor politisk kontroll. I RNB foreslår regjeringen å kutte støtten med 125 millioner kroner.
Regjeringen må nå snu kuttene i global helse og øke innsatsen for egne uttalte mål
Et halvt år etter at statssekretær Bjørg Sandkjær lovet fortsatt norsk støtte til GFF har det ikke blitt annonsert nye bidrag, kun to annonseringer om kutt.
Gjennom GFF samles finansiering fra både Verdensbanken, myndighetene og privat sektor om nasjonale prioriteringer, og poenget er å få på plass sterkere og mer bærekraftige helsesystemer. GFFs årsrapport viser at dødelighet blant mødre og barn under fem år, samt fødselsrater blant ungdom falt i alle land som har vært partner med GFF i mer enn fem år. Tallene var noe svakere i landene som ikke hadde deltatt like lenge.
Det viser verdien av langsiktig støtte. Norad støtter konklusjonene, og en nylig rapport fra Redd Barna viser hvordan Etiopia har hatt svært positiv utvikling i nasjonal helsefinansiering gjennom partnerskap med GFF.
Regjeringen må nå snu kuttene i global helse og øke innsatsen for egne uttalte mål. Dette er spesielt viktig når flere av de største donorene kutter i bistanden. Her bør Arbeiderpartiet komme på banen, som en tradisjonell forkjemper for global helse, og gjøre en større innsats for å investere i SRHR og kvinne- og barnehelse.