6. mai skrev Vårt Land om livssynsåpne gravferder i kirkerommet. Ifølge en undersøkelse utført av KA (Kirkens arbeidsgiverorganisasjon) har 25,1 prosent av de kirkelige fellesrådene i Norge åpnet for dette, tall som er overraskende og til og med urovekkende. For hva har en slik praksis å si for kirken, for tro og tradisjon, i et samfunn i store endringer? Og hva har det å si for mennesker som kommer til kirken, for å ta avskjed med en som stod dem nær? Sannsynligvis gjør vi både kirke og samfunn en bjørnetjeneste ved å viske ut forskjeller, i stedet for å bygge ulike rom som gir ulike muligheter.
Akkurat nå raser det også en debatt rundt kirkerommet i Budstikka, lokalavis for Asker og Bærum. I forbindelse med planleggingen av et nytt «Flerbrukshus med kirkerom» på Fornebulandet, har det siden 1. mars vært publisert rundt 30 debattinnlegg for og imot dette kirkerommet. Kort oppsummert handler debatten om hvilken rolle kirken skal ha i det samfunnet vi bygger for fremtiden. De som ønsker kirkerommet ut av flerbrukshuset, ser kirken som en aktør på et slags livssynsmarked, på linje med alle andre aktører, og vektlegger at den tid er forbi da kirken kan ha en særlig posisjon i samfunnet. Fremover må kirken klare seg med de rommene alle kan bruke i fellesskap.
Et samfunn for alle
Her møter debatten rundt det nye kirkerommet på Fornebu spørsmål knyttet til saken om bruk av kirkerom til livssynsåpne gravferder, som er reist av Vårt Land. Skal det fortsatt være plass for kirken i vårt livssynsåpne samfunn, i bygd og by, og i nye lokalsamfunn som vokser frem? En del av problemstillingen handler om hvordan vi reflekterer rundt spørsmål som likebehandling. Et annet, helt sentralt spørsmål, er dette: Hva er et kirkerom?
For å starte med det første: Idealet om lik behandling av alle mennesker er selvfølgelig i mange situasjoner det aller beste, og alle menneskers likeverd er en helt sentral del av kristen tro. Samtidig vet vi at forskjeller mellom oss gjør at vi også trenger å behandles ulikt. Bare slik kan både individer og fellesskap bli ivaretatt med sine behov. Det er derfor vi har en velferdsstat. Og det er derfor det regjeringsoppnevnte tros- og livssynspolitisk utvalget i sin rapport fra 2013, har understreket at det livssynsåpne samfunn skal gi synlig plass for ulikheter. Det offentlige rom skal ikke bare legges til rette for det alle har felles. Også det troende mennesket skal ha sin plass. At et samfunn er for alle betyr nemlig at det skal legges til rette for ulikheter og særbehov – ikke at alt skal være for alle, alltid.
Der mysteriet utfolder seg
I vårt frie og liberale demokrati skal det altså være rom for det religiøse mennesket. Og kirkerommet er viktig for den kristne tro og tradisjon. For det er noe mer enn selve bygningsmassen: Det står der som et tegn på at det evige har kommet inn i verden, et tegn på at vi hører til i et fellesskap som overskrider tid og rom. Kirkerommet er ikke først og fremst et aktivitetsrom, men et sted der mysteriet utfolder seg i nåtiden.
Og kirkerommet er viktig for langt flere enn dem som oppsøker det jevnlig. Det er en del av en 1000-årig kulturarv som skaper sammenheng i menneskers liv. Vissheten om at kirkebygget står der, også når vi selv ikke aktivt går dit, gir identitet og en opplevelse av et fellesskap med dem som levde før oss. Det er en påminnelse om at det finnes noe mer enn akkurat det vi erfarer her og nå – også for dem som sjelden går inn. Derfor kan det ikke erstattes av fire vegger med gulv og tak som kan brukes til religiøs aktivitet når anledningen byr seg.
Kirkerommet er annerledes
Å tenke på kirkerommet som et aktivitetsrom, har det sekulære som premiss: Alt som har verdi, er dennesidig og funksjonelt. Men kirkerommet er annerledes. Det er bygget til Guds ære og menighetens oppbyggelse. Det overskrider vår fatteevne. Derfor er det biskopene som har tilsynsansvar med det som skjer i kirkerommet, og derfor har de har vært tydelige på at det kun er kristne ritualer som skal finne sted i et kirkerom. Det er regelen.
Å invitere andre inn som gjester, er imidlertid noe annet. Da er rollene klare og ingen trenger å gå på akkord med det de selv holder for hellig. Og det er sant det som også står i Vårt Lands artikkel, med henvisning til en uttalelse fra professor Sturla Stålsett: «Guds kjærlighet åpenbarer seg i og uttrykker seg som gjestfrihet.»
Men gjestfrihet er en diakonal handling som ikke nødvendigvis utløser nye regler for bruk av kirkerommet. Og åpne aktiviteter, som ikke er knyttet til ritualer, er det selvfølgelig også god plass for i et kirkerom.
Heller ikke når andre holder sine seremonier, skal det være usikkerhet rundt hva det er som finner sted
Gjestfrihet og trosfrihet
Gjestfrihet oppstår når en vert åpner opp og inviterer til fellesskap – gjerne på tvers av tro og livssyn. Og det trenger kirken å gjøre mer. For vi trenger å holde samtalen mellom oss levende. Vi trenger både gjestfrihet og trosfrihet. Vi trenger et åpent samfunn der kritikk og debatt, forsoning og samtale, er bærebjelker. Vi trenger å stå i respektfull dialog med hverandre, for å hegne om vårt frie, liberale demokrati – til Dovre faller – sammen med dem som tenker og tror ulikt som oss selv. Og vi trenger et samfunn som legger til rette for at det finnes ulike rom til bruk for ulike tros- og livssynsretninger.
At et kirkerom ikke kan brukes til alle slags seremonier, handler ikke om manglende vilje til å dele, men på den ene siden om den nære sammenhengen mellom kirkerommet og kirkens tro og tradisjon, og på den andre siden om respekten overfor andres tro og livssyn: Heller ikke når andre holder sine seremonier, skal det være usikkerhet rundt hva det er som finner sted.
Hvis det åpnes for å holde gravferder fra en kirke, uten at håpet om den treenige Guds evige kjærlighet blir forkynt, opphører kirken å være det den er bygget for å være: Et sted der mennesker får erfare at det evige har grepet inn i liv og hverdag. I stedet står kirkerommet i fare for å bli et symbol på at vi alle blir salige i våre egen tro – som et tempel for det postmoderne.