For bare noen uker siden var det brunt, mørkegrønt og stille på skogbunnen. Mosen vokser trofast på steinene. Men plutselig en dag da jeg gikk tur med hunden, så jeg at hver side av stien var dekket av hvitveis. De bare var der med sin selvfølgelige skjønnhet, som de peneste jentene i klassen din på ungdomsskolen, de som kunne gå med lyse bukser uten å søle dem til, de som faktisk gledet seg til vårens absolutt verste hendelse: aktivitetsdagen på skolen. De som ikke kom sist på 60-meteren. De som var på fester noen av oss bare hørte på fredagskveldene som fjerne bassganger, aldri ment for våre ører.
Og bjørketrærne som for kort tid siden var blyge og grå, skrek plutselig ut sin grønne, hensynsløse skjønnhet, som tenåringsgutter med konstant utestemme og legemer fulle av hormoner. For vi er mange som våkner og nesten må grave fram øynene våre i mai. Pollenstøvet legger seg som et lag i håret, på bilen, rundt hjernens nevroner, og det blir tyngre å tenke. Det er som om noen av oss har som lodd å være bakfulle på vegne av vårens fest.
Og jeg møtte på en nabo, herrlig, endelig er det vår, sa han. Og på alle terrassene trilles grillen ut, de beige putene til utemøblene skal fram, båtene skal pusses. Folk beveger seg med lette trinn i nye joggesko, de tar imot alle solstrålene, blomstene, forsyner seg av våren med den største selvfølge, det er deres fest. De blir brune og pene, mens noen av oss bare blir rødflammet og utilpasse.
I mai har jeg ikke mer selvtillit enn en blek tolvåring som ennå sover med kosedyr i senga, som tenker i svart-hvitt og aldri i himmelblått eller grønt, og som blir valgt sist eller ikke i det hele tatt.
Er himmelen en bråkete folkefest?
Og derfor tenker jeg, hvis himmelrik skal være mai måned, da vet jeg ikke om jeg vil være med. For jeg kan ikke hoppe strikk uten å snuble, jeg blir slått av femåringer i sekkeløp, poteten faller av skja, jeg synes grilling er mye mer styr enn glede. Når bygatene er fulle av folk, er det som jeg fortsatt er redd for å bli mista.
Og jeg husker min barndoms 17. mai-er som dager uten beskyttelse mot den plutselig skarpe sola, som kom som noens brå, kjeftete stemme. Jeg vil ennå helst holde meg hjemme denne dagen med plutselig kald vind gjennom faner i filt og gulldusker, dresser, bunader, hvite smil og solbriller og kø, kø overalt av mennesker.
På 17. mai var jeg alltid redd for å forsvinne i kaoset av mennesker en meter høyere enn meg. Og jeg liker ikke at trommer og trompeter, eller hva det nå er av instrumenter i et korps, på en selvfølgelig og lystig måte dikterer hvordan folk skal puste, hvordan vi skal gå, hvordan hjertet skal slå, det er som det vil ta fra meg noe. Og jeg har aldri fått meg til å spontant rope hurra.
Hva var det egentlig å feire når denne friheten bare gjelder innenfor landegrenser tegnet opp av mennesker?
Hvis himmelen skal være en bråkete folkefest, da vet jeg ikke om det er noe for meg. For på 17. mai var jeg alltid redd for å begynne å gråte på feil steder. At noe like brått og hensynsløst som den plutselige varme maisola skulle røre mitt porøse barnesinn, bare linjene alt hva fedrene har kjempet / mødrene har grett, ei død måke ved fortauet, de mistede heliumballongene som svevet over Trondheim by, og kransepålegging for falne krigshelter.
Pollenstøvet, musikken, folks glade rop, alle bunadene, var som det bare var en tynn, tynn bandasje over fortidens sår, det kunne når som helst blø gjennom igjen. Hvordan fikk folk til å være så glade, jeg forstod det ikke. Hvordan kunne de rope hurra, hvordan fikk folk til å være så glade når Balkan-krigene, når mennesker i andre land akkurat nå sultet i hjel, når ørkenspredning, når Jesus ble hengt på korset, når kreft, når veddeløpshester blir slaktet når de ikke lenger er flinke til å løpe, når døden kunne komme når som helst og ta hvem som helst.
Gud hadde valgt Norge
Fra tenårene og til langt oppi tyveårene, holdt jeg meg unna gatene den dagen. Jeg var pleieassistent på flere av Oslos sykehjem i studietiden, og sørget for å få vakt på 17. mai. Å helle konjakk i bunnen av dessertglass, før jeg danderte eggedosis over, og servere det til mennesker som hadde opplevd både krig og frigjøring, kjentes ut som det mest meningsfulle det var mulig å gjøre på denne dagen. De hadde gjort seg fortjent til friheten og velferden, i motsetning til oss som er født på 80-tallet. Det var det nærmeste jeg kom å slippe unna følelsen av denne dagens vilkårlighet.
For jeg fikk aldri egentlig til å forsone meg med følelsen av tilfeldighet, for hva var det egentlig å feire når denne friheten bare gjelder innenfor landegrenser tegnet opp av mennesker? Hva i alle dager har jeg gjort for å fortjene grunnlov og stemmerett? Hva er det for en flaks? Og sangene som indikerte at Gud i himmelen nettopp hadde valgt seg ut Norge som sitt rike, smurt inn de skarpe fjellene med sin velsignelse, og at det var Gud selv som kalte fram bjørkas blader og pollendiktatur, jeg synes det var en latterlig tanke. Det gikk ikke opp i mitt skjematiske regnestykke.
Etter vakta tok jeg t-banen hjem, kledd i olabukser og t-skjorte, og det unge menneskets overlegenhetsfølelse. Da 18. mai kom, var jeg lettet. Da var et helt år til neste gang.
Nei, himmelrik slik jeg tegner det i mitt indre, er ikke en gira versjon av mai måned. Det er ikke vår og lys, bare uten at noen mister softisen sin eller ballongen. Himmelen bør helst ikke være et sted hvor vakre storfamilier samles til grill i kvelder hvor kveldssola holder stjernene unna. Det er ikke rene gater fulle av jublende mennesker og unger med plastrompeter. Helst ingen fanfarer, og ingen flagg. Ingen marstakter og ingen pastellfarga blomster på trærne.
Det er tryggere å si nei takk, ikke interessert. Det er tryggere å holde seg hjemme
Himmelrik er ikke blomstertepper, den er heller furugrønn og stille, bladene skal være røde, brune, gule, klar for å slippe tak for å selv bli til jord. Folk skal ikke synge kjempehøyt, og ingen skal plutselig rope ut sin glede, jeg håper alle snakker med innestemme. Det er for all del ikke korps, men cello og piano. Det er ikke oppstilte ansamlinger hvor det blir så synlig når man går feil, det er heller uforpliktende og ukompliserte fellesskap uten noen kleskode, rundt et bål om kvelden.
Og det er ikke lyst til midnatt, nei, la det være stjerneklart og stille. Det skal være mørkt og trygt så ingen ser når man plutselig blir rørt på feil sted. Og ingen hopper strikk i himmelen. Og ingen snakker om fester du ikke ble invitert på.
Ikke min tid
Men det slo meg, da jeg gikk hjemover med hunden, like før sola gikk ned, at det kanskje kan hende at vi som ikke kjenner oss hjemme i mai, vi røde og utilpasse og pollentrøtte, vi som søler ketchup når vi prøver å spise pølse, at det egentlig handler om en frykt. Kanskje er vi redde for den tatt-for-gitt-gleden på 17. mai og overdådigheten i naturen, fordi det rett og slett er noe vi ikke kan ta imot, fordi vi ikke fortjener det. Det er tryggere å si nei takk, ikke interessert. Det er tryggere å holde seg hjemme. Da kan ingen komme og si at vi ikke skulle vært der.
Men hvis man ser forbi det voldsomme og selvfølgelig vakre, finnes det andre stemmer, andre blomster, andre trær. I skyggen, i skråninga vokser blåveisen, den skriker ikke, legger ikke skogbunnen under seg. Hvis man ser etter, finner man dem. De er seg selv i det lyse og grønne. Og furutrærne er slik de alltid er, mørkegrønne og tålmodige. Våren blir aldri min tid, men kanskje er vi som aldri får til å spontant rope hurra, inviterte likevel. Dessuten går det over, det blir alltid høst igjen.