Helt siden kvinnekampen skjøt fart i Norge, har vi vært vant til å tenke at kjønnsdiskriminering er noe som rammer kvinner. Mannsutvalgets nylige rapport viser at dette bildet må nyanseres.
Gjelder menns følelse av utenforskap også i kirken? Er vårt fellesskap mer rettet mot kvinner enn mot menn? Hvis «ja», hvordan kan vi som kirke bidra til positive endringer fremover?
Rapporten viser at mange menn kjenner på utenforskap og fremmedgjøring i samfunnet, og peker på flere ulike årsaker. De skriver at utenforskap kan forebygges ved at «gutter blir møtt på like fot», en «jevnere kjønnsbalanse blant ansatte i førstelinjetjenesten» og at tiltak mot utenforskap bør «involvere gutter og menn som rollemodeller».
Også i kirken?
Ifølge Den norske kirkes medlemsundersøkelse fra 2023, oppgir like mange menn og kvinner at de har vært på gudstjeneste det siste året.
Gjennomsnittlig sier de i lik grad at de har glede av gudstjenesten, men utbyttet fordeler seg ulikt på alder. Fra 28 år og oppover, har kvinner mest utbytte av gudstjenestene. Hos de yngre, er utbyttet høyest hos menn. Hvorfor er det slik?
Gudstjenesten søndag er selve hjerteslaget i våre menigheter. Kirkens breddearbeid foregår imidlertid ofte på andre arenaer. En undersøkelse fra KIFO (2020) viser at flere jenter enn gutter finner sin plass i kirkens ungdomsarbeid etter konfirmasjonsalder. Tallene fra medlemsundersøkelser speiler dette. I stor grad er det kvinner som bekrefter at kirken har tilbud som passer dem.
Ubalanse mellom stillingsgruppene
Kirken har et stort mangfold ansatte i hele landet. Samtidig viser statistikken ulik kjønnsbalanse blant stillingsgruppene. Innen undervisning er tre ganger så mange årsverk besatt av kvinner som menn. Innen diakoni er det dobbelt så mange.
Kan dette være en av grunnene til at tilbudene fremstår som mindre relevante for menn? Trengs det flere mannlige rollemodeller i kirkens breddetilbud? Er tilbudene, fordi de ofte organiseres av kvinner, også mer rettet mot kvinner? Skal menn oppleve å bli «møtt på like fot» trengs det flere menn i disse stillingene.
I gudstjenester er det ofte andre yrkesgrupper som er synlige, som prester, organister, kirketjenere og klokkere. Disse gruppene har en tydelig overvekt av menn, hvilket resonnerer godt med rapportens antagelser.
I stor grad er det kvinner som bekrefter at kirken har tilbud som passer dem
Kan det være grunnen til at yngre menn er mer fornøyd med vanlige gudstjenester? Resonnerer den mer passive samværsformen bedre med menns kjønnsrolle?
Utdanning og rekruttering
Representasjon i rollemodeller henger tett sammen med hvordan vi utdanner og rekrutterer til jobb i kirken. Kirken rekrutterer mange undervisnings og diakonale stillinger fra utdannings- og helsesektoren. Også her finnes en ubalanse som forplanter seg videre til kirken.
Mannsutvalget skriver om et utdanningssystem som ikke i tilstrekkelig grad makter å møte unge menns ferdigheter og behov. Jenter gjør det generelt bedre på skolen og i utdanning enn gutter. Kirkefaglige stillinger har krav til høyere utdannelse, enten tre eller fem år. Samtidig har disse utdanningene lavere opptakskrav enn i andre sektorer. Hvilket gjør det mulig for menn å tas opp i studiet.
Utvalget anbefaler å reformere utdanningssystemet fra barnehagen av, slik at det i bedre grad fanger opp, styrker og belønner menns særegenheter. Dette kan også kirken tjene på, dersom det sikrer et mangfold blant våre ansatte. Mangfold og god kjønnsbalanse bidrar til innovasjon og utvikling av kirken.
Sikre bredde i førstelinjen
Til kjønnsfordelingen er jevnere i alle faggrupper, bør vi finne ut om menn kan frigjøres til deltakelse i ikke-gudstjenestelige arbeid, og hvordan kvinner i andre vigslede stillinger kan få et større gudstjenesteansvar.
Det vil på kort sikt kunne gi en bredde av rollemodeller i førstelinjen, mer mangfold og innovasjon. Kanskje vil det også motivere unge til å søke kirkelig utdanning.
