Dette er del 3 i serien «Felles bønn for fred». Se også del 1 med biskop Herborg Finnset og del 2 med imam Osman Mehmedovic.
I den rådende situasjonen i Midtøsten er det så mye som er galt og farlig. Jeg tenker og føler med de som er rammet på begge sider. Da kan man ikke la noe være uprøvd. Kanskje kan en felles bønn for fred være med å fremme dialogen framfor de steile, hatske fronter man nå ser utspille seg i konflikten. Det sies mye vondt og krenkende fra begge sider, da er det spesielt viktig at man klarer å ha et kaldt hode og et varmt hjerte for alle.
Det å be sammen i vår nasjonalhelligdom Nidarosdomen sender et sterkt signal. Det er ikke umiddelbart enkelt å få den samme sakrale følelsen der for ikke-kristne, når alle symboler er ment for kristen ritus.
Det er jo unektelig svært spesielt å be sammen i et gudshus hvor vi som jøder ville blitt kjeppjaget for bare 200 år siden. I den sammenheng har vi beveget oss fremover, selv om ikke alle er enige i dette. Men det føles fint å ha fått det til!
Alle de tre abrahamittiske, monoteistiske religioner har noe felles. Utgangspunktet er jo felles, men tolkningen av innholdet kan nok bety forskjellige ting i hver av de tre religionene. Tekstene har jo også hatt en tolkningsmessig utvikling gjennom de siste to tusen år. Bare se på de enorme forskjellene de enkelte bibeloversettelsene har hatt opp gjennom århundrene. Jeg føler i hvert fall en genuin respekt og interesse for hverandres ståsted.
Det er jo unektelig svært spesielt å be sammen i et gudshus hvor vi som jøder ville blitt kjeppjaget for bare 200 år siden
Da forslaget og invitasjonen kom fra prest Dag Aakre i Den norske kirke ble det noen diskusjonsrunder. Dette var jo første gang, meg bekjent, at en slik felles bønn om fred har vært avholdt i Nidarosdomen, og dette var jo ikke den mest naturlige lokasjon for oss. Men som sagt tidligere, initiativet var for godt til å ikke bli gjennomført. Det er viktig at religiøse ledere går foran i dialogarbeidet for å vise at det er mulig å snakke sammen.
Når det er sagt, er det jo de politiske og militære lederne som virkelig trenger å snakke sammen uten bomber og raketter. Hvor er det blitt av sterke demokratiske stemmer i en verden som blir stadig mindre demokratisk, og hvor det ropes på sterke diktatorer i stedet? Evnen til å se og forstå begge siders behov er nødvendig for en rettferdig løsning av de langvarige stridighetene om et landstykke som begge parter mener seg berettiget til, enten fra engelskmennene, FN eller Gud.
Velkomstord fra dialogprest Dag Aakre
Velkommen til Nidaros domkirke. Til Felles bønn for fred. Et åpent og stillferdig arrangement som bryter noen grenser. For det har vel ikke skjedd før at en biskop, en imam og en jødisk forstander har stått side ved side her i domen for å lese fredstekster fra de hellige skriftene og be om fred sammen.
Men nå skjer det. Og etter lørdagens (13. april red.anm.) rakettangrep mot Israel og nyheten i dag om at en biskop er knivstukket under en messe i Australia, kjennes tidspunktet for initiativet skremmende aktuelt.
Krise er et ord som har vært brukt om religionsdialogen. Og jeg liker det ikke, for krise er et ord som lukker. Men at det er vanskelige tider for dialog generelt får vi stadig bekreftet.
Vår verden er polarisert. Vi snakker om hverandre og ikke med hverandre. Vi har en påske og en id-feiring bak oss med væpnet politi i gatene. Antisemittismen øker. Det oppleves ubehagelig og utrygt å være jøde i Norge.
Det som var krevende før, ble forsterket gjennom angrepet på Israel 7. oktober og lidelsene på Gaza som kommer til oss i hjerteskjærende bilder hver eneste dag. Det påvirker oss. Det skaper sterke følelser og dyp fortvilelse. Nettopp i slike tider ser vi verdien av opparbeidet tillit og gode kanaler for dialog mellom religiøse ledere. Vi trenger vi dialog. Og vi trenger felles bønn for fred.
La oss lytte til tre tekster om fred fra våre hellige bøker.
Avslutningsord fra dialogprest Dag Aakre
Bønn er en meningsfull handling for et troende menneske. Ikke bare et verktøy for å oppnå noe. Derfor har et arrangement som dette en verdi i seg selv.
Noen har spurt: Hva vil dere oppnå med dette? Jeg svarer: To ting.
Det ene sier jeg med et smil, men samtidig i dypt alvor: Vi vil glede Gud med en felles bønn om fred. Det er jo sånn: Muslimer ber om fred i moskeene. Jøder ber i synagogene. Kirken ber om fred i hver gudstjeneste. Men i kveld har vi gjort det sammen. Som troende fra ulike tradisjoner, men med felles røtter. Som søsken. Som mennesker som lengter etter rettferdighet og fred. Jeg tror Gud liker det.
Det andre er at vi vil stå sammen som et håpstegn og vise at dialog og forsoning er mulig. Ralph og Osman og biskop Herborg er religiøse ledere som går foran og viser det i handling. Jeg håper dette kan være til inspirasjon for andre som vil dialog og kjemper for rettferdighet og fred.
Det har vært en glede å stå sammen med dere!
