Tilliten vi har vist hverandre er uvurderlig

Dette er del 1 i serien «Felles bønn for fred». Se også del 2 med Imam Osman Mehmedovic og del 3 med jødisk forstander emeritus Ralph Buchmann.

Vi lever i en tid hvor motsetningene mellom oss framheves. Mange kjenner på uro og utrygghet. Det å komme sammen for å be er en symbolsk viktig handling. Det er håp over et slikt møte! I minuttene før vi begynte, kom deltakere jeg gjenkjente fra alle våre tre sammenhenger og fant sine plasser. Da ble jeg glad!

Vi fikk høre de hellige tekstene og bønner som ble lest og bedt, på hvert sitt språk de brukes på: i synagogen, i moskeen, i kirka. Lyden av hebraiske, arabiske og norske tekster og bønner fylte rommet. Jeg tar med meg opplevelsen av samhørighet og fellesskap, å samles som troende og bedende mennesker, tilhørende ulike tradisjoner og religioner, å kunne legge bønnen om fred, for alle, i Guds hender.

Vi leste sammen tekster som vi kunne kjenne igjen bilder og uttrykk i, og lytte til hverandres bønner. Alle som deltok, kunne være med og tenne lys: en bønnens handling.

Når vi ser makthavere bruke religionene som brennstoff, er det desto viktigere at vi bruker de mulighetene til å stå sammen

Både kristendommen og islam har røtter i jødisk tro. Når vi i gode øyeblikk sier til hverandre at vi i alle tre religioner ber til Abrahams Gud, viser vi til det nære slektskapet: Vi tror på én Gud. Vi har et felles opphav. Vi står i ulike tradisjoner om hvordan Gud har åpenbart seg og åpenbarer seg for oss. Vi kan samles til en felles bønn, slik vi gjorde, også når vi tenker ulikt om avgjørende spørsmål. Vi kan bli et tegn for andre når vi står sammen, også når vi tenker og tror ulikt: om det kan bidra til å gjøre Guds sårbare verden til et bedre sted for oss som bor i den.

Når vi ser makthavere bruke religionene som brennstoff til å «fyre opp» konflikter i ulike regioner, er det desto viktigere at vi bruker de mulighetene vi har til å vise at vi kan stå sammen.

Den felles bønnen for fred gikk jeg inn i med ydmykhet og glede over at det var mulig å stå sammen om dette – i vår by. Tilliten vi har vist hverandre ved å delta i denne felles bønnen, er uvurderlig. Den tilliten henger nært sammen med det stillfarne og tålmodige arbeidet som medarbeiderne ved Kirkelig Dialogsenter i Trondheim har gjort.

Velkomstord fra dialogprest Dag Aakre

Velkommen til Nidaros domkirke. Til Felles bønn for fred. Et åpent og stillferdig arrangement som bryter noen grenser. For det har vel ikke skjedd før at en biskop, en imam og en jødisk forstander har stått side ved side her i domen for å lese fredstekster fra de hellige skriftene og be om fred sammen.

Men nå skjer det. Og etter lørdagens (13. april red.anm.) rakettangrep mot Israel og nyheten i dag om at en biskop er knivstukket under en messe i Australia, kjennes tidspunktet for initiativet skremmende aktuelt.

Krise er et ord som har vært brukt om religionsdialogen. Og jeg liker det ikke, for krise er et ord som lukker. Men at det er vanskelige tider for dialog generelt får vi stadig bekreftet.

Vår verden er polarisert. Vi snakker om hverandre og ikke med hverandre. Vi har en påske og en id-feiring bak oss med væpnet politi i gatene. Antisemittismen øker. Det oppleves ubehagelig og utrygt å være jøde i Norge.

Det som var krevende før, ble forsterket gjennom angrepet på Israel 7. oktober og lidelsene på Gaza som kommer til oss i hjerteskjærende bilder hver eneste dag. Det påvirker oss. Det skaper sterke følelser og dyp fortvilelse. Nettopp i slike tider ser vi verdien av opparbeidet tillit og gode kanaler for dialog mellom religiøse ledere. Vi trenger vi dialog. Og vi trenger felles bønn for fred.

La oss lytte til tre tekster om fred fra våre hellige bøker.

Avslutningsord fra dialogprest Dag Aakre

Bønn er en meningsfull handling for et troende menneske. Ikke bare et verktøy for å oppnå noe. Derfor har et arrangement som dette en verdi i seg selv.

Noen har spurt: Hva vil dere oppnå med dette? Jeg svarer: To ting.

Det ene sier jeg med et smil, men samtidig i dypt alvor: Vi vil glede Gud med en felles bønn om fred. Det er jo sånn: Muslimer ber om fred i moskeene. Jøder ber i synagogene. Kirken ber om fred i hver gudstjeneste. Men i kveld har vi gjort det sammen. Som troende fra ulike tradisjoner, men med felles røtter. Som søsken. Som mennesker som lengter etter rettferdighet og fred. Jeg tror Gud liker det.

Det andre er at vi vil stå sammen som et håpstegn og vise at dialog og forsoning er mulig. Ralph og Osman og biskop Herborg er religiøse ledere som går foran og viser det i handling. Jeg håper dette kan være til inspirasjon for andre som vil dialog og kjemper for rettferdighet og fred.

Det har vært en glede å stå sammen med dere!