Skal vi legge ned bispedømmerådene?

Vi har kommet hjem fra Kirkemøtet 2024 i Trondheim. Der har vi vedtatt flere saker som kanskje ikke har så stor betydning for lokalkirken, men som utløser arbeid for administrasjonen nasjonalt og gir ryggdekning for nasjonal bruk av midler. Midler som ikke går til trosopplæring, konfirmantarbeid, undervisning eller gudstjenestearbeid. Dette er ingen ny situasjon, men med tanke på at vi til neste år budsjetterer med et underskudd på over 100 millioner kroner er det vel verd å spørre: Er dette nødvendig?

Å styrke lokalmenigheten

Det som imidlertid er nytt på dette Kirkemøtet er at vi også har gjort vedtak for å gi bispedømmerådene noe å gjøre! På forrige Kirkemøte, i 2023, vedtok vi at ansettelsene av menighetsprestene skulle gjøres av en liten gruppe på fire personer: bestående av en fra bispekontoret, prosten (leder), tillitsvalgt for prestene og én fra det aktuelle menighetsrådet. Dette fratok bispedømmerådet over halvparten av rådets arbeidsoppgaver. Så nå har Kirkerådet søkt å finne noe som de nye bispedømmerådene kan gjøre!

Det betyr at de store menighetene, og de som har kontakter i bispedømmerådet eller på bispedømmekontoret får av midlene

«Sak KM 13/24 – Tilskuddsforvaltning i DNK» ble vedtatt på Kirkemøtet 2024, så nå vil det skapes mye mer byråkrati i kirken; menighetene må søke om midler. Bispedømmet skal utrede og velge hvem som skal få penger. Pengene skal igjen sendes til fellesrådet, som så skal utrede hvordan pengene skal brukes lokalt.

Å lage gode søknader

På neste års kirkemøte vil det bli gjort vedtak om et nytt regelverk, og om hvordan forvaltningen av pengene skal foregå, og hvordan det skal rapporteres. Det er snakk om midlene i lønnsgruppe 2 til trosopplæring, undervisning, diakoni og noe musikk. Hvis en fordeler disse midlene i, for eksempel Tunsberg bispedømme, på antall menigheter blir det i snitt ca. en halv stilling per menighet. Det er ikke lite det er snakk om. Men nå for at bispedømmerådene skal få noe meningsfylt å gjøre, skal ikke dette deles ut til menighetene. Midlene skal brukes opp i byråkratiet i kirken. Det lille som er igjen skal fordeles på prosjekter, ikke på drift.

Hvis en da arrangerer Kirkemøter hvert andre eller tredje år så vil vi begrense underskuddet

Det betyr at de store menighetene, og de som har kontakter i bispedømmerådet eller på bispedømmekontoret får av midlene som er til disposisjon. I prinsippet de som har overskudd og ressurser til å utforme prosjekter og lage gode søknader. Det vil også føre til ustabile arbeidsforhold for kateketer, diakoner og trosopplærere, noe som neppe vi gjøre at de kvalifiserte arbeiderne vil ønske å arbeide i kirken.

Alle snakker om å styrke lokalmenigheten, men nå ønsker flertallet i Kirkemøtet å opprettholde et ledd i kirken, som per dags dato ikke har særlig stor funksjon og som kan lett legges ned uten at det har noen stor betydning.

Hvordan skal Kirkemøtet velges?

Hvis vi legger ned bispedømmerådene er det et spørsmål hvordan Kirkemøtet skal velges. I Den evangelisk lutherske frikirke i Norge består Synoden (i DNK, Kirkemøtet) av 2–3 ledere (eldste) fra menigheten og hovedpastoren. Hvis vi gjør det på samme måte og velger 2–3 fra menighetsrådet og soknepresten, vil vi få et mye mer representativt kirkemøte enn det vi har i dag. Hvis en da arrangerer Kirkemøter hvert andre eller tredje år så vil vi begrense underskuddet, og i tillegg få frigjort mange flere mennesker til å gjøre tjeneste i lokalmenighetene.

Derfor foreslo jeg på vegne av Bønnelista å utsette at sak KM 13/24 om tilskuddsforvaltning for å kunne utrede hvordan det ville slå ut om kirken overfører midlene i lønnsgruppe 2 direkte til soknene ut ifra medlemstall, innbyggere og prestedekningene i soknet. I sak KM 5/24 foreslo vi at bispedømmerådene skulle legges ned. Om vi gjennomfører dette vil det frigjøre store økonomiske midler og menneskelige ressurser slik at vi på den måten kan styrke lokalmenigheten. Det hjelper lite bare å snakke om dette i festtalene.