Kjerkols kjipe kultur

Det var trist å se Ingvild Kjerkol gå av som helseminister etter å ha blitt dømt for fusk, men enda tristere at hun fortsetter å hevde at hun ikke har gjort noe galt. Forløpet er klassisk, fra avvisning til avgang. Det må press til for å innrømme noe som helst. I starten hevder Kjerkol at masteroppgaven ikke plagierer noe. Etter press, kommer en minimumsinnrømmelse: Likheter skyldtes samme metode og litteratur som andre.

Når det avdekkes enda mer tekstlikhet, endres forklaringen: Formuleringer var fra en «tidligere drøftingsdel» som ble tatt ut «i sluttredigeringen». Det baller på seg. Til sist er det godt over hundre tilfeller av tekstlikhet. Vedtaket fra Nemnda for studentsaker ved Nord universitet er klar: Kjerkol har fusket forsettlig.

En spinnverden

Kjerkol gir seg likevel ikke. Hun sier hun ikke føler at hun har gjort noe galt. Hun forsøker å stille kritikere i forlegenhet ved å peke på alt hun selv har gjort som minister – og om hvordan medstudenten opplever mediekjøret. Det fremstår ikke som hun går av selv, men avsettes av en statsminister som heldigvis har forstått alvoret.

Eller som TV2 lenge har på skjermen: «Kjerkol får sparken».

Det er vanskelig å vite hva som foregår i andres hode, men sett utenfra speiler dette en skamløs psykologi eller kommunikasjonskultur, en spinnverden der sannhet er hva den enkelte føler. Man trenger ikke være minister, Putin eller Trump for å blånekte for alt, enten det er anklager eller dommer.

Ydmykhet og skam

Det er ikke moralisme som gjør det viktig å rekke opp hånden i møte med denne type spinn, men at det er skadelig. Sammen med en rekke andre saker de seneste årene, bidrar det til å redusere tillit i en tid med økende polarisering og populisme.

Blånekting har fått en ny vår. I stedet for å få sympati ved legge seg flat, bekjenne sin synd, få tilgivelse, reise seg opp og gjøre bot, reagerer man som i en æreskultur.

Psykologien er klar: Å vise ydmykhet oppfattes som skam. Å erkjenne feil er å tape ansikt og dermed makt. Idealet er å stå hardnakket i stormen og albue seg videre. I egne rekker kan det skape applaus og øke tillit, for andre gir det mest en vond smak i munnen.

Et liberalt demokrati handler ikke om å fremme seg selv eller sin stamme. Idealet må være å vedkjenne seg sine feil og gi fra seg makten uten å oppleve å vinne eller tape ære.

I en sterk politisk eller klanbasert æreskultur motiverer det som øker ære eller reduserer skam. Idealet er den sterke leder, den som får ting gjort, den som har kraft til å finne og gjennomføre løsninger, selv om man risikerer å trampe på andre.

Å innrømme skyld er utenkelig, da viser man svakhet. Det bringer ikke bare skam over meg selv, men partiet eller klanen.

Petter Pinnsvin og Morten Skogmus

I stedet for å vedgå at man har omgått sannheten, fortsetter man å omgå den. Den ene usannheten tar den andre. Kommer anklager om juks, er reaksjonen klar: Det er anklagerne som tar feil, misforstår eller lyver. Dessuten er dette noe alle gjør.

Eller man spinner som Petter Pinnsvin når Morten Skogmus forklarer at han prøvde å spise bestemoren: «Det gjorde jeg ikke. Dessuten så ble hun helt borte og forsvant!»

Et liberalt demokrati handler ikke om å fremme seg selv eller sin stamme. Idealet må være å vedkjenne seg sine feil og gi fra seg makten uten å oppleve å vinne eller tape ære.

Man forventer lojalitet og respekt. Ingen nåde til de som setter seg imot.

I en skyld- og tilgivelseskultur er mye snudd på hodet. Samvittighet og indre verdier teller mer enn å tape ansikt eller posisjon. Man påføres ikke skam av å bekjenne sine feil.

Jo mer politikere opptrer på måter som minner om æreskultur, jo større fare for å utarme tilliten til demokratiet.

Det er ikke hva vi trenger mer av i dag.