Verdidebatt

Stillhetens inntog i kirken

KIRKEMUSIKK: La ikke 2024 bli starten på de stille årene i norsk menighetsliv, og starten på slutten på en flere hundreårig kirkemusikktradisjon her i landet.

«Pris ham med lurklang, pris ham med harpe og zither!» Det skrev organisten Eyvind Alnæs i sin Julemotett fra 1922. For hva er vel en gudstjeneste, et bryllup eller en begravelse uten oppløftende sang, trøstende melodier eller høytidelig orgelklang? Lite ante Alnæs at organistyrket – nå 100 år senere – er i ferd med å forsvinne.

Kirkemusikeren er i farta i så mange andre sammenhenger; andakten på sykehjemmet, konfirmantundervisninga, babysangen, korarbeidet, orgelundervisninga, konsertvirksomheten, hyggetreffet for pensjonistene, samarbeidet med skolene og kulturskolene, med lokale kor og korps, med amatørmusikere og profesjonelle. Kirkemusikeren har en omfattende portefølje. I tillegg er hen rådgiver for menighetsrådet i musikalske og liturgiske saker.

Les også: NTNU frøs opptak til kirkemusiker-linje – nå svarer ministeren

En sentral kulturinstitusjon

Men mens kirken i stadig større grad søker etter kantorer og organister har Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim valgt å stenge kirkemusikerutdannelsen nå til høsten. Og det etter at fire dyktige, motiverte og godt kvalifiserte unge musikere både har bestått en krevende opptaksprøve og forberedt seg på å starte sin yrkeskarriere i trønderhovedstaden.

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo

NTNU velger å skrote denne helt sentrale kulturinstitusjonen nå som fagmiljøet ved kirkemusikerutdanningen blomstrer som aldri før; med vitalitet, nytenkning og svært motiverte ansatte og studenter. Vi mener at NTNU her ikke kaldt og kynisk bare må se på bunnlinja i økonomien, men også aksle det ansvaret de har for å forvalte en sentral kulturell tradisjon. Spesielt i Trondheim burde denne utdanningsinstitusjonen kunne gjøre særskilte prioriteringer; her ligger kirkens hovedsete i Norge – Nidarosdomen – som har et særdeles rikt og levende kulturliv og kirkemusikkmiljø knyttet til seg.

I kirkens egen plan for kirkemusikk forutsettes det at «det i alle menigheter er ansatt kantor eller organist for å ivareta det musikalske livet i menigheten». Men om kirken skal kunne oppfylle dette kravet må også kirken ta ansvar for kirkemusikerutdanningene. Vi har derfor bedt Kirkemøtet om å bidra til å redde denne utdanningen nå. Gjør de ikke det forsømmer de sine plikter og svikter sin tradisjon.

Også et statlig ansvar

Dette er også et kommunalt ansvar. Trossamfunnsloven § 14 fastsetter at kommunen gjennom tilskuddet til fellesråda og menighetsråda skal sikre tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, herunder organist/kantor ved hver kirke. Kommunen skal også yte økonomisk støtte til den kirkemusikalske virksomheten.

NTNU velger å skrote denne helt sentrale kulturinstitusjonen nå som fagmiljøet ved kirkemusikerutdanningen blomstrer som aldri før; med vitalitet, nytenkning og svært motiverte ansatte og studenter

Dette er også et statlig ansvar. Om ikke NTNU selv ser sitt ansvar i denne saken må ikke hverken Kunnskapsdepartementet eller Kulturdepartementet sitte rolige i hver sin båt, men ta det ansvaret for både utdanningen og kulturen som de er satt av oss alle til å forvalte.

Vi har nettopp vært gjennom den stille uke. La ikke 2024 bli starten på de stille årene i norsk menighetsliv, og starten på slutten på en flere hundreårig kirkemusikktradisjon her i landet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt