Bjørn Eidsvåg kunne vært en døråpner

Å vise til andres uforstand for å promotere egen raushet, er en vanlig øvelse. Men det leder ikke til så mye. Og på et tidspunkt må man gå videre.

Bjørn Eidsvåg kunne være en døråpner for andre dersom han etter et halvt århundre kunne forsone seg med bedehuset i Sauda.

Eidsvåg fylte nylig 70 år, og fikk en velfortjent hyllest med overraskelseskonsert i Oslo Spektrum. Men da konserten ble vist på NRK, mener jeg at vi fikk se en artist som heller ikke i sin 70-årsmarkering kunne la bitterheten mot bedehuset på Sauda ligge.

«Bjørn Eidsvåg tar nytt oppgjør med bedehuset» skrev avisen Dagen. Det er vel for anti-nyheter å regne; han har jevnlig, over flere tiår, valgt å dele med offentligheten, den naiviteten og fordømmelsen han mente seg utsatt for i sin oppvekst.

Hva Eidsvåg kan lære av Spiderman

«Med stor makt kommer stort ansvar», sa onkel Ben til Peter Parker i Spiderman-filmene. Jeg kom til å tenke på dette ordspråket da jeg så Eidsvåg på skjærtorsdag.

Tenk om han kunne bruke sin store plattform til å være en stemme for forsoning og nåde i en tid der vi polariseres, blir fremmede overfor hverandre og bekrefter egen fortreffelighet i våre digitale bobler.

En svipptur innom helvete

I løpet av jubileumskonserten rakk Eidsvåg også å avskaffe helvete – igjen med en adresse til det han oppfattet som hykleri på bedehuset.

Selv tror jeg det i dag er lettere for mange å tro på helvetes eksistens enn å håpe på en himmel. Vi får helvete presentert gjennom smarttelefonen vår hver eneste dag – enten det er Gaza eller Ukraina, barn som dør under menneskesmugling, eller områder som oversvømmes grunnet klimaendringer.

I en slik tid er det, etter min oppfatning, mer interessant å lete etter kilden til godhet og håp fremfor å dekonstruere helvete.

Da Eidsvåg vokste opp, og da jeg vokste opp, var den rådende historien at vi var på vei fremover. Det gikk lineært oppover i retning av opplysthet, liberalt demokrati og fremskritt.

Slik ser ikke generasjon Z på fremtiden. I dag viser både norske og internasjonale undersøkelser at unge snarere ser mørkere på fremtiden. I deres historie peker pilene nedover.

I en slik tid er det, etter min oppfatning, mer interessant å lete etter kilden til godhet og håp fremfor å dekonstruere helvete. Det virkelige ondskapens problem er kanskje heller ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men hvorfor jeg gjør det.

Evangeliet gir oss ikke et fullgodt svar på hvorfor ondskapen finnes, men det gir oss et svar på hvordan vi kan ta opp kampen mot den og bekjempe den.

Bedehusbevegelsen har betydd mye for Norge

Det som bedehusbevegelsen har pekt på, noen ganger etter fattig evne, noen ganger med langt bedre hell, er like fullt viktig. Så har det vært en ufullkommen etterlevelse av idealer. Men i den kristne tradisjonen er jo det selve poenget; fiksa vi dette selv, så var det ikke behov for verken frelsen eller nåden.

Eidsvågs troskriser og teologiske betraktninger blir en del av den offentlige samtalen. Og hans narrativ om bedehuskulturen rammer også alt det veldig fine denne bevegelsen har representert i norsk historie, med uendelig mange dugnadstimer, omsorg for medmennesker, aktiviteter i bygder over hele landet, engasjement for nødhjelp og bistand, og formidling av håp og fremtid.

Tenk om de fantastiske låtene hans kunne få tale sitt eget språk, og at han brukte plattformen til å utøve den rausheten han stadig forteller at andre ikke var i stand til å møte ham med.

En forsoning med bedehuset på Sauda hadde nok gjort godt for Bjørn Eidsvåg, og, i alle fall, for det norske folk.