I en nylig kommentar til Vårt Land, publisert den 18.03, argumenterer biskop emeritus Halvor Nordhaug for at «[d]e katolske dogmene om Maria utfordrer tanken om at hun i ett og alt er en av oss».
Særlig problematisk for den forhenværende biskop er det katolske dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse, formulert i 1854: Ifølge denne lære skal jomfruen helt fra unnfangelsen av ha vært bevart fra arvesynden, og således var hun gjennom hele livet fri fra så vel utførelsen av som tilbøyeligheten til syndige handlinger – noe som åpenbart går imot Nordhaugs forståelse av Gudefødersken, en «synder som hele sitt liv var i behov av den nåden som hennes sønn ga henne del i».
Jomfruen som fødte Guds sønn var jo ikke mer enn en «alminnelig kvinne» – eller?
Et utradisjonelt krav om «alminnelighet»
Dette krav om at Maria må fremstilles som «i alt og ett en av oss» slår meg som noenlunde merkelig, da særlig fordi kristenheten i tiden før reformasjonen aldri betonet dette. Hennes rolle som enestående i den tidlige kristendom blir blant annet fremhevet i den såkalte Sub tuum praesidium, den første kjente Maria-bønn, hvis gjengse datering er til 200- eller 300-tallet etter Kristus; her omtales hun nettopp som «den ene hellige, den ene velsignede» («μόνη Ἁγνή, μόνη εὐλογημένη»).
Det var for dem en styrke at Jomfruen ikke bare pekte på sin sønns storhet, men at hun som dronningmor øvde særskilt innflytelse på Ham.
Enda tydeligere finner vi dette fremhevet i den europeiske middelalder. Thomas Aquinas, periodens kanskje største teolog og en formentlig meningsfelle for Nordhaug, er særs bestemt: I bind tre av sin store Summa Theologiae, i fjerde underseksjon av det 27. spørsmål, skriver Thomas at «[Maria] ikke ville ha vært Guds mor dersom hun noen gang hadde syndet» («Non autem fuisset idonea mater Dei, si peccasset aliquando»).
Nordhaugs forsøk på å finne en alliert i en av den katolske tradisjons «stjerneteologer» er følgelig feilslått.
En lytefri Maria – et problem?
Samtidig burde det dog også bemerkes at jomfruens enestående rolle i disse perioder ikke later til å ha blitt oppfattet som problematisk. Selv forsker jeg på kultens betydning i senmiddelalderen, en tid hvori særlig avbildninger av Maria i funksjon som Himmeldronning var utbredte.
En slik symbolikk ble av mange dronninger villig omfavnet, som så i Maria et forbilde for sine roller som mødre og forbedere; det var for dem en styrke at Jomfruen ikke bare pekte på sin sønns storhet, men at hun som dronningmor øvde særskilt innflytelse på Ham.
Hva kan vi lære av Maria?
Avslutningsvis ønsker jeg dermed å spørre, i likhet med Nordhaug, nettopp hva vi kan lære av Maria. Selv hevder Nordhaug at det viktigste svar på dette spørsmål er å finne i hennes egne ord ved bryllupet i Kana, gjengitt i Johannesevangeliet: «Det [Kristus] sier til dere, skal dere gjøre.»
Altså er hun viktig kun i den forstand at hun som en vanlig og syndig troende peker mot Kristus, og oppfattelsen av henne som fri for all synd vil åpenbart avlede fra denne funksjon – følgelig skaper den problemer for Nordhaug.
Men som bemerket i det foregående har Maria gjennom hele kirkehistorien blitt sett på ikke bare som en enkel «pekepinn»; hun var også en forbeder og et fromhetsideal, og fra denne sammensatte funksjon distraherer påstander om lytefrihet ikke – da i alle fall ikke mer enn Kristi uplettede unnfangelse hindrer oss fra stadig å spørre oss selv «What would Jesus do?»