Hvem var Maria? Spørsmålet stilles dagen etter Maria budskapsdag som i år kom åtte dager i forkant på grunn av tidlig påske. Ut fra evangeliene vet vi ingenting om hennes liv, personlighet og egenskaper før hun ble oppsøkt av engelen Gabriel. Lukas forteller bare at hun var jomfru og «lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt». Maria er i utgangspunktet en ukjent X. Som så mange andre kvinner gjennom historien defineres hun gjennom sin mann og hans familie. Men bortsett fra at Josef er av Davids slekt, sies heller ingen ting om ham.
Om Elisabeth og presten Sakarja, foreldrene til Døperen Johannes, forteller derimot Lukas en hel del: «Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter». Rettferdige og uklanderlige – det er svært store ord. Og Sakarja var til med prest!
En helt alminnelig kvinne
Kontrasten mellom disse to foreldreparene er påfallende. Slik forteller Lukas indirekte at Jesus, til forskjell fra Johannes, ikke trenger et ekstra løft. Jesus kommer jo allerede fra det aller høyeste sted. Guds sønn går inn i verden gjennom en helt alminnelig kvinne som nettopp i sin anonyme enkelhet representerer oss alle. Maria er i ett og alt som oss.
Her skilles veiene mellom Den katolske kirke og de kirker som utgår fra reformasjonen. Pave Pius IX fastslo i 1854 at troen på Marias «ubeflekkede unnfagelse», som i middelalderen var omstridt, skulle gjelde som dogme. Her heter det at Maria allerede fra unnfangelsen av «ble bevart fri fra all flekk av arvesynd». Dette skjedde ved «en enestående nåde og privilegium gitt av den allmektige Gud, i lys av fortjenestene til Jesus Kristus». I henhold til offisiell kirkelære, slik den er formulert i Den katolske kirkes katekisme, ble hun gjennom hele livet også bevart fra selv å synde. Så sent som i 1950 ble kirkens lære om Maria tatt et skritt videre. Tradisjonen om Marias legemlige himmelfart ble da gjort til dogme av pave Pius XII.
Den spesielle status som disse dogmene uttrykker, skyldes imidlertid ikke noe ved Maria selv, men «fortjenestene til Jesus Kristus». Dessuten blir etter katolsk tro også den syndfrie Maria, som alle oss andre, frelst gjennom Jesu verk. Det virker unektelig paradoksalt, hun har jo aldri syndet. Men forklaringen er at den frelsende nåden nådde henne, til forskjell fra alle andre, allerede i det øyeblikk hun ble unnfanget.
Sett fra mitt ståsted er det katolske synet på Maria både vanskelig å forstå, og en utfordring i arbeidet for kristen enhet.
Katolske synet vanskelig å forstå
Er dette egentlig noe å skrive om? Blir det ikke en sær teologisk øvelse for spesielt interesserte? Er det ikke bedre å fokusere på det alle kristne kan være enige om? Joda. Men i arbeidet for kristen enhet må også vanskelige temaer kunne tas opp, og gjerne i en dagsavis og ikke bare i fagartikler. Sett fra mitt ståsted er det katolske synet på Maria både vanskelig å forstå, og en utfordring i arbeidet for kristen enhet. Ikke bare mangler det støtte i Det nye testamente, men det står også i et spenningsfylt forhold til det bildet vi får, eller snarere det bildet vi ikke får, av Maria hos Lukas.
Slik Lukas fremstiller Maria, fremstår hun som en i utgangspunktet helt vanlig troende kvinne. Gjennom henne blir Guds sønn et virkelig og sant menneske. Dette er inkarnasjonens mysterium. Men hvis Maria allerede i unnfangelsen løftes opp og settes over oss andre, svekkes da mysteriet ved at avstanden mellom Gud og oss mennesker på en måte dempes før Jesus skal komme? Det virker som om inkarnasjonens under må forberedes ved at Maria, ved en nettopp «enestående nåde», løftes opp fra den felles menneskehet hun tilhører, og som hennes sønn skal frelse. Denne vesentlige forskjellen mellom henne og oss kommer også til uttrykk i at hun blir unntatt fra dødens ødeleggelse og hentet legemlig inn i himmelen.
De katolske dogmene om Maria utfordrer tanken om at hun i ett og alt er en av oss, slik Lukas fremstiller det. Jeg tror Maria er «gudefødersken», slik det ble formulert av konsilet i Efesus i 431. Men hun var også en synder som hele sitt liv var i behov av den nåden som hennes sønn ga henne del i.
Luthers syn
Så bør det nevnes at Martin Luther i hvert fall i reformasjonens første fase, for øvrig til forskjell fra den katolske stjerneteologen Thomas Aquinas, delte oppfatningen av at Maria var bevart fra arvesynden. Men å være luthersk er ikke å følge Luther i ett og alt. Her går jeg heller med Thomas.
Marias person skaper teologiske spenninger. Men hun inspirerer også. For alle kristne uansett konfesjon er hun et forbilde når hun stiller seg til disposisjon som Guds tjener med hele seg, bokstavelig talt. Med sitt liv bærer Maria Kristus ut i verden. Det er vi alle kalt til å gjøre.
Maria lærer oss også at troen på Kristus har konsekvenser, til og med inn i politikken. Les bare lovsangen som Maria synger og som millioner av kristne ber daglig. Her synger Maria at «fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Men det blir lett oversett at hun også skildrer hvordan Gud snur om på maktforholdene i verden: «Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»
Hva skal vi tenke om Maria?
Den sangen har fortsatt sprengkraft. På 1980-tallet oppdaget Guatemalas regjering at Marias lovsang inspirerte de fattige til å tro at en radikal samfunnsendring var mulig. Derfor forbød regjeringen enhver offentlig resitasjon av Marias ord utenom gudstjenesten.
Hva skal vi tenke om Maria? Det spørsmålet er ikke så viktig som dette: Hva vil Maria si oss i dag - uansett vår kirketilhørighet? Først og fremst vil hun ikke snakke om seg selv, men om sin sønn. I ikonkunsten er det mange eksempler på hvordan hun løfter fram sin sønn, og med hånden leder blikket vårt mot ham. Maria er først og fremst et Kristusvitne.
Da vinen tok slutt i bryllupet i Kana sa Maria til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre». Det er fortsatt det viktigste hun har å si oss.