Verdidebatt

Påsken griper mennesker fordi fortellingen rommer livet

LIVET: Vi møter mennesker der som vi kan kjenne oss selv eller andre igjen i. Her berettes om begeistring og svik, om vennskap og forræderi, og om angst for seg selv når det røynet på.

«Frykt ikke!»

Slik hilste engelen kvinnene kom for å se til Jesu grav. Den oppståtte Jesus hilste sine venner på samme måte.

Denne hilsen har jeg ofte tatt til meg. Håpet om at kjærligheten seirer over hatet og at mørket aldri kan overvinne lyset har jeg hvilt trygt i gjennom gode dager.

Jeg har klamret meg til håpet i de vonde dagene. Håp har gitt meg trøst og gitt mening til å prøve å leve som en neste. Det til tross for at jeg ikke er blitt skånet for uro, sorg og savn. Det har vært mulig å møte dagene med forventning.

Nå synes jeg det holder hardt.

Påkjenning å høre og lese nyheter

Det er vanskelig å løfte blikket og se fremover. Med i bagasjen har jeg erindringer fra nærhistorien etter 2. verdenskrig, siden den iskalde krigen som definerte verden i oppveksten og den reelle atomtrusselen på 80-tallet.

Men jeg har ikke kjent det sånn som dette før.

Jeg tror ikke jeg er alene om det, jeg tror vi er mange som har det slik. Og jeg tror ikke det bare har med personlig alder og livssituasjon å gjøre.

Det er rett og slett blitt en påkjenning å høre, se og lese nyheter. Siste nytt som kunne være interessant og nyttig overskygges av død, vold og lidelser. Beretninger og fakta om krigen i Ukraina som ennå foregår med økende antall døde, for det meste unge mennesker, er rystende. At maktbegjær, konspirasjonsteori og falsk informasjon kan føre til krig i vårt nabolag er ikke til å forstå. At det bidrar til nødvendig opprustning av forsvar og økt våpenproduksjon som tapper budsjetter som skulle vært brukt til å lindre nød og bekjempe fattigdom, gjør det bare enda verre.

Jorden er overopphetet

Tragedien i Israel med Hamas sine grusomheter i oktober og med påfølgende ufattelige eskalerende lidelser for palestinerne, både i Gaza og også på Vestbredden, har ikke bare polarisert en uløst konflikt. Den har også beveget seg i retning av folkemord der barn og kvinner – som i alle kriger – er mest sårbare og utsatt. Og der hundretusener er drevet på flukt og er i ferd med å sulte i hjel.

Alt dette tar bort mye av oppmerksomheten fra det faktum at jorden er overopphetet og klimakrisen truer livet over store deler av kloden. Som er vår felles utfordring, uansett hvor vi bor.

Og det er mye mer som kunne vært nevnt.

Har vi egentlig noen grunn til ikke å frykte?

Likegyldighetens behagelige sløvhet

Vi tenner lys i kirkene, og vi ber - og der bes bønner over hele jorden av kristne og troende mennesker med ulik religion og livssyn. Mennesker deler fortvilelsen og på sitt beste fører den oss sammen i et skjebnefellesskap. Bønn gjør en forskjell.

Og midt i det hele: Kjenner vi ikke samtidig på en avmakt som frister oss med likegyldighetens behagelige sløvhet? Den kan vi lulle oss inn i mens vi lever i et av verdens tryggeste og rikeste land hvor det fleste av oss har gode og innholdsrike liv.

Men det holder hardt – å holde borte alt det vonde som utfolder seg av ondskap, hat og maktkamp. Tankekjøret og fortvilelsen er påtrengende.

Derfor er det vanskelig å kjenne på påskegleden og holde frykten unna.

Marias fortvilelse som enhver mor gjenkjenner når barnet dør, gjør det hele troverdig

De 8 dagene i Jerusalem som på mange måter endret verden, er høydepunktet i fortellingen om Jesus fra Nasaret. Jesus viste Gud sitt ansikt på jorden.

Da Gud åpenbarte seg

Gjennom hans ord og hans handlinger åpenbarte Gud seg.

Ikke med utvetydige bevis, ikke med insisterende demagogi, ikke med imponerende maktapparat viste Gud seg. Men med mildhet overfor de som hadde falt og hellig vrede over de som utnyttet andre. Han gav budet om å vise kjærlighet og brakte håp ved å forkynne at Guds rike var kommet nær. Jesus åpenbarte den nådige Gud, skaperen av himmel og jord. Det var og er et mysterium.

Påsken griper mennesker fordi fortellingen rommer livet slik vi erfarer det. Vi møter mennesker der som vi kan kjenne oss selv eller andre igjen i.

Her berettes om begeistring og svik, om vennskap og forræderi, og om angst for seg selv når det røynet på.

Måltidsfellesskap og bevegende avskjedsord gjør inntrykk. Feighet som vrir seg unna ansvar er ikke skjult. Venners dype sorg ved Jesu død og Marias fortvilelse som enhver mor gjenkjenner når barnet dør, gjør det hele troverdig.

Forsoningens vei

Kirkens grunnfortelling er livsnær og realistisk. Den har med seg den sterke beretningen om han som gikk forsoningens vei, for alle. Den tilslører ikke menneskers selvkjærlighet og hevnlyst. Den gir slik et ærlig og usminket bilde av hva det er å være menneske og hvordan Gud er kjærlighet, nådefull og utholdende – i sitt vesen. Derfor er det mulig å klamre seg til fortellingen og tro på den, midt i alt det vi ikke begriper.

Den første dagen i uken, da det lysnet av dag…..vitnesbyrdet om påskedagen er troens store mysterium, vakrere enn juleevangeliet. Graven var tom – og hans venner møtte Mesteren sin i Galilea slik han hadde sagt dem før han gikk bort.

Håpets symbol er ankeret

Redselen og tvilen de først kjente, ble til tro. Møtene med Jesus fortalte de videre og videre. Derfor finnes kirken ennå, over hele jorden.

Optimismens trange kår

Derfor er påskens evangelium at kjærligheten overvant hatet og at lyset overvant mørket. Livet seiret over døden.

Og likevel:

Det holder hardt å ikke kjenne på frykt for fremtiden. Optimismen har trange kår hos de fleste av oss i disse dager. For det vi ser omkring oss, det vi vet og det eksperter forteller oss, tegner mørke skyer over det som venter oss.

Men: Håpet er trassig som en løvetann. Det lar oss ikke lukke øynene for det som ødelegger livet. Men hjelper oss til å holde øynene åpne så vi også ser en annen vei, ser noe mer og noe annet. Blikket søker å få øye på alt det vakre og gode mennesker er i stand til å gjøre for sin neste, for å berge liv og lindre nød. Da oppdager vi det under det er at mennesker bruker seg selv til beste for andre langt mer enn vi skjønner og aner. Det er den gode Gud som virker i alle mennesker av god vilje, for Gud er kjærlighet. Midt i vår avmakt kan vi gjøre noe godt for vår neste. Håpstegn finnes.

Håpets symbol er ankeret. Det kan ikke sees, men holder oss fast så vi ikke kommer i drift bort fra livet vi har fått til å leve som en neste og til å gjøre en forskjell. Det holder oss fast i troen på den nådige Gud, som gikk forsoningens vei og gir oss håp om at kjærligheten er sterkere enn døden. Gud er et mysterium vi ikke kan gripe fordi Gud alltid større. Gud vil gi oss fremtid og håp. Vakker og lys som en evig sommerdag.

God påske!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt