Jomfru Maria: Guds syndfrie mor

I et innlegg i Vårt Land gir Halvor Nordhaug seg i kast med «de katolske Mariadogmene», som han hevder at gjør Vår Frue mindre menneskelig, ikke «i ett og alt» en av oss. Det følgende har til hensikt å besvare noen av Nordhaugs påstander, ikke for å skape «tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av» (2 Tim 2,23), noe jeg av hjerte håper at unngås av meg selv og alle andre som måtte diskutere, men i et forsøk på «ydmykt å vise til rette» (v. 25).

Mindre menneskelig?

Nordhaugs sentrale påstand er at den katolske lære om jomfru Marias syndfrihet utfordrer tanken om at hun er akkurat så alminnelig og syndig som vi er, som angivelig er inntrykket St. Lukas ønsker å gi i sitt evangelium.

Tre spørsmål melder seg, i hvert fall for undertegnede:

(i) Hvordan går Jomfru Marias syndfrihet ut over hennes ringhet og likhet med oss mennesker?

Sett at Jomfru Maria var (og er) uten synd – hvordan gjør dette henne mindre menneskelig? Det er jo ikke synd som gjør oss til mennesker. Tvert imot gjør synd oss mindre menneskelige. Skriften sier om hennes sønn at han i ett og alt er sine brødre lik (Heb 2,17), selv om han også selvfølgelig er syndfri (4,15).

Adam og Eva, syndfrie i sin skapelse, ble ikke mennesker da de falt; ved fallet ble de mindre menneskelige, mindre slik Gud ønsket. Hele poenget med frelsen er jo å føre vår falne natur tilbake til den herlighet den fra evighet av var tiltenkt.

Jomfruen Maria beholdt sin uskyld ved lydighet og frembærer oppstandelsen og livet

For å forløse den naturen tok Gud sønnen opp i seg en ren menneskenatur; det rene kjøtt og blod ofret på korset for verdens synd ble tatt fra en ren jomfru. Maria er, på grunn av sin syndfrihet – ikke til tross for den – mer sant menneskelig enn vi. Og hvorfor måtte hun være syndfri? For at ikke arvesyndens forbannelse skulle gå over på hennes sønn.

I Maria så allerede de tidligste kirkefedrene, både i øst og i vest, en ny Eva som bryter den gamle Evas forbannelse – jomfruen Eva mistet sin uskyld ved ulydighet og brakte død inn i verden; jomfruen Maria beholdt sin uskyld ved lydighet og frembærer oppstandelsen og livet. Kirkefaderen Ireneus skriver i år 189 e.Kr.: «Det Eva bandt ved vantro løste Maria ved tro.» (Adversus Haereses 3:22:24).

Unnfanger det menneskevordne Ord

(ii) Hvordan kan man lese Lukasevangeliet og konkludere med at Jomfru Maria er «helt vanlig»?

Videre, er det riktig at evangelisten gjør Maria til «en ukjent X»? Skriften støtter ikke den tolkningen. Hun er for det første jomfruen som Jesaja profeterer om (Jes 7,14 – ja, det er ‘jomfruen’ og ikke ‘den unge jenta’ som det står i nyere oversettelser; at en ung dame blir med barn er ikke akkurat overnaturlig).

Når jomfru Maria unnfanger det menneskevordne ord, er det ved et stort under som alle de andre historiene i skriften om kvinner som ikke ordinært kunne få barn, men som likevel fikk det ved Guds nåde (Sara, Hanna, Elisabet), bygger opp mot. Derfor er det også så slående paralleller mellom Hannas lovsang når hun til tross for sin ufruktbarhet får gutten Samuel – «Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.» (1 Sam 2,1), etc. – og jomfru Marias magnificat: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» (Luk 1,47) etc.

Videre er det meget sterke paralleller mellom 2 Samuel 6,5-11, hvor David fører paktens ark som innehold lovtavlene med De ti bud (Guds ord skrevet i stein) mot Jerusalem, og når Elisabet gjestes av Maria (gravid med Guds ord skrevet i kjøtt og blod) i Lukas 1,39-56 – sammenlign bare Davids utrop («Hvordan skal Herrens paktkiste kunne komme hjem til meg») og Elisabets («Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?»), og at både paktkisten og Maria ble værende hos en prest (hhv. Obed-Edom og Sakarja) i tre måneder. Maria er Det nye testamentes rene og hellige paktsark, båret opp i himmelen (Åp 11,19).

Maria er ikke bare en anonym, «vanlig kvinne», hun er tvert imot «velsignet blant kvinner» (v .42), hun som trodde og er salig (v. 45), hun som grunner på Guds ord i sitt hjerte (2,19; sml. Sal 119,14-16) og hun gjennom hvis sjel det skal gå et sverd slik at mange hjertes tanker skal bli åpenbart (2,35). Det er henne skriften kaller en lilje blant torner (Høy 2,2) og dronningmoren ved kongens side (Sal 45,10).

Fikk se verdens lys

(iii) Hvorfor er det så viktig å insistere på at Gud ikke har vist kvinnen som fødte hans sønn noen spesiell heder?

Nordhaug fastholder at hans nøkterne forhold til Maria kommer av hvordan Lukas beskriver henne, til tross for alt det storslagne som denne teksten egentlig forteller oss og som kristne til alle tider og på alle steder har innsett og prist Gud for. Æren hun gis av Den katolske kirke anses tydeligvis som truende på et eller annet vis, men hvorfor? Protestanter har ingen vansker med lovprisningen av så mange andre Guds tjenere – Abraham, Isak, Jakob, Moses, David, Johannes Døperen, Paulus, de andre apostlene – men hun som skriften kaller «velsignet blant kvinner» må ringeaktes og nektes den heder hun har fått av Herren.

Jomfru Maria er den første kristne, den første som fikk se verdens lys og holde ham i sine armer – er det noe vanskelig å skjønne at Gud, når han fikk skape sin egen mor, gjorde henne uten plett og lyte, til et bilde på kirken og en kjærlig mor for seg selv og alle troende i ham?

En fullstendig utlegning av Mariadogmene i et leserinnlegg er hverken mulig eller ønskelig, men jeg håper at disse refleksjonene, fundert i skriften, vil møte økt forståelse, om ikke enighet. Avslutningsvis ønskes Halvor Nordhaug og alle som har greid å lese seg helt hit en velsignet påskehøytid preget av fornyet glede over Vår Herre Jesu Kristi seierrike død og oppstandelse.