Kan 2024 bli et nytt 1914?

Verden står foran et potensielt katastrofalt år. Halvparten av jordens folk, omkring fire milliarder, skal stemme i valg i 2024.

I Pakistan er det alt skjedd: et valg med store flekker. Europavalget i sommer vil karakteriseres av en ytterliggående høyrevind. Putin skal «gjenvelges» snart. I USA begynner referansene til Weimar i 1933 å bli flere. Demokratiet er under press.

Tilstandsrapport

Her er en tilstandsrapport: Forskningsstiftelsen International Idea i Stockholm konkluderer med at over to tredeler av verdens befolkning nå lever under autoritære regimer. Av 173 land som er gjennomgått er 104 demokratier. Av disse er 52 i tilbakegang og bare 13 går i retning mer demokrati. I 2021 forsvant to demokratier, Myanmar og Tunisia. Og etter stormingen av Kongressen 6. januar 2021 er USA kommet på listen over demokratier i tilbakegang.

Nesten alle verdens autoritære regimer er blitt verre, og kvaliteten på demokratiene blir dårligere. Verst er Afghanistan, Belarus, Kambodsja, Venezuela og Nicaragua, foruten Kina og Russland. India synker hen i anti-muslimsk demagogi under den hindunasjonalistiske statsministeren Narendra Modi. Og håpet om liberalisering på Cuba er blitt slått ned.

Nesten alle verdens autoritære regimer er blitt verre, og kvaliteten på demokratiene blir dårligere

Midtøsten er den mest autoritære regionen i verden. Ti år etter den arabiske våren er bare Israel, Libanon og Irak klassifisert som demokratier, med alle skyggesidene vi kjenner ved dem. I Asia lever bare 54 prosent av folkene i demokrati. Rohingyaene i Myanmar er utsatt for systematisk folkemord. I Europa har nesten halvparten av landene, 17 i tallet, opplevd retur av demokrati de siste fem årene. Viktor Orbàn i Ungarn vinner valg etter valg og skaper dermed et skyggedemokrati.

Polens Donald Tusk er riktignok et lyspunkt. Han tok igjen makten i Polen etter åtte år med Lov og rettferds-partiet. At Lula vant i Brasil gir også håp. Det finnes motkrefter, som kvinnebevegelsen og ungdommen. Men om Donald Trump blir gjenvalgt i november, vet ingen hva som vil skje.

Trump i Det hvite hus

I såfall vil han komme inn i Det hvite hus med et ny-isolasjonistisk program og med en administrasjon som er mer forberedt – ikke trosvisse amatører, slik som i 2016. Og Trump vil ha hevn, den mest destruktive av alle følelser. Ikke minst i møte med Volodomyr Zelenskij, som ikke ville hjelpe han med bevis mot presidentsønnen Hunter Biden.

Hevn kan dermed bli amerikansk statspolitikk fra januar 2025. Trump har sagt at han vil si opp 10.000 offentlige tjenestefolk. Han vil fortsette med å fylle rettsapparatet med sine egne, og vi kan bare gjette hvor mange lojale folk han alt har fylt de væpnede styrkene med. Dette innebærer at verden vil se en mer aggressiv, mer planmessig isolasjonistisk og uforutsigelig amerikansk president enn i 2016, og med et syn på sannhet som får George Orwells Storebror i romanen 1984 til å nikke anerkjennende.

Om Donald Trump blir gjenvalgt i november, vet ingen hva som vil skje

I et land der det ikke lenger er noen felles kanal for kommunikasjon – der alle lytter gjennom ekkokamre – der vil en infantil president som lyver systematisk og ikke møter mye motstand i administrasjonen, kunne bli noe nær en ny Huey P. Long. «The Kingfish» var Louisianas guvernør og demagogiske høyrepopulist. Sammen med George C. Wallace, mannen som i 1963 ville stenge universitetet i Alabama for afroamerikanere, er han historiens speilbilde til Trump. Long var buldrende høyrepopulistisk folkelig, syltynt utdannet, diktatorisk og utilslørt rasistisk og appellerte til underpriveligerte hvite. Trump er en refleks av de samme anti-føderale holdningene, og appellerer på samme måte til det jevne (hvite) folket som Long virtuost spilte på. Han er hevnen etter årtier med liberal rettighetspolitikk.

Et nytt 1914?

I 2012 kom historikeren Christopher Clarks bok The Sleepwalkers: How Europe Went into War in 1914. Der utvikler Clark et resonnement om hvordan Europa så redningsløst kunne drukne seg i en slik katastrofe. Det skjedde nærmest søvngjengeraktig:

De sentrale aktørene visste ikke hva de bega seg ut i, så ikke konsekvensene, var fylt med ønsketenkning og var i egne følelsers vold. Verdenskrigen fra 1914 til 1918 var dermed ikke resultat av ett vedtak eller ett mistak i en nasjon. Nei, Europa «ramlet» («stumbled») inn i armageddon, som Clark skriver. Krigen var således sluttproduktet av flere beslutninger fra politiske ledere rundt om i Europa, uten noen umiddelbar indre sammenheng.

Clarks hovedpoeng er at ingen av de ansvarlige lederne skjønte hva som ville komme. Folk var stengt inne i sine mentale siloer. De var uten vindu, styrt av fordommer, uryddige følelser og rå interesser, med lite analytisk kraft. Boken hans vekker ubehagelige assosiasjoner i dag.

Manglede virkelighetssans?

Den innflytelsesrike idéhistorikeren Isaiah Berlin har utmyntet utrykket «a sense of reality», det vil si mangelen på kunnskap om hva som står på spill i krisetider. I biografen om Berlin, bruker forfatter Michael Ignatieff Berlins eget begrep til å kaste lys over sammenliknende krisetider.

Utgangspunktet hans er da Hitler kom til makten for 91 år siden. De sentrale aktørene den gangen hadde ingen virkelighetssans. Ingen skjønte hva som kunne skje med Hitler i kanslerposten. Alle, også Hitler selv, var overrasket over at han fikk makten, og alle undervurderte ham. De trodde de hadde «malt ham inn i eit hjørne», med andre ord trodde de at de hadde han under kontroll.

Ignatieff mener at denne mangelen på virkelighetssans om hva som står på spill, er et allment trekk ved kriser. Å redde demokratiet er ofte et spørsmål om enkeltmennesker – bare se på hvilken innflytelse individer som Vaclav Havel, Nelson Mandela, Adolfo Suarez eller Volodomyr Zelenskij har hatt. Det samme gjelder de enkeltpersonene som har undergravd demokratiet, som Hitler i 1933, Franco i 1936, Putin fra midten av 1990-tallet, og nå Trump. Historien tetner seg til individer og deres utnytting av tunge samfunnskløfter.

Alle, også Hitler selv, var overrasket over at han fikk makten, og alle undervurderte ham

Demokratisk beredskap

Vil så USA «ramle» inn i autokratiet? På nesten alle punkter har Donald Trump vist at han forakter den demokratiske forfatningen ved å ta til orde for vold, ved å tale ned sine opponenter og ved å lyve. Presidentvalget i år er derfor er skjebnevalg, ja like viktig som valget av Abraham Lincoln i 1860 og Franklin Roosevelt i 1933. Det er også sammenlignbart med det tyske valget i november 1932: Da tapte nazipartiet to millioner stemmer. Mange trodde faren fra høyre var over og at nazibølgen hadde kulminert. Likevel ga Tysklands president Paul von Hindenburg «den østerrikske korporal» makten. Det var århundrets mest katastrofale politiske feilslutning.

Kanskje er det håp om at Trumps følgeskare har kulminert. Kanskje det er håp om at noen hundretusener i de kritiske statene kan gå tapt for ham kommende november. Men resultatene fra nominasjonsvalget i Michigan lover ikke bra.

Så hva kan vi gjøre? Vi kunne begynne med å heve kunnskapskravene i norsk skole og i norsk offentlighet om hva demokratiets grunngiving er. Slik kan vi høyne vår demokratiske beredskap, og gjenkjenne autoritære trekk hos politikere og kulturpersonligheter, både på høyresiden og på venstresiden. Det menneskerettsbaserte folkestyret kan ikke lenger tas for gitt.