En bedre tilskuddsforvaltning for lokalkirken

Lokalkirken mottar statlig tilskudd via bispedømmerådene til diakoni, trosopplæring og undervisning. Fra flere hold er det pekt på behov for endring av denne tilskuddsforvaltningen.

Et utvalg har presentert to ulike modeller for fremtidig tilskuddsforvaltning på disse feltene, de er benevnt stillingsmodellen og aktivitetsmodellen. Saken har vært på høring og kommer opp på Kirkemøtet i april i år. Begge modellene har nyttige elementer ved seg, men jeg mener det er uheldig at modellene er blitt stilt opp mot hverandre som noe høringsinstansene skulle velge mellom. Løsningen må etter mitt skjønn ligge i en forening av disse modellene der stillinger, kompetanse og kvalifikasjoner får større vekt.

Rekrutteringsutfordringer

Blir aktivitetsmodellen valgt, er jeg bekymret for at faglighet og kompetanse i de kirkefaglige stillingene blir satt i spill. Dersom alle stillinger innenfor diakoni og kateket skal forvaltes etter aktivitetsmodellen, er det grunn til å mene at dette vil gi store rekrutteringsutfordringer for å få unge mennesker til å utdanne seg til diakon eller kateket. Det slår beina under et langsiktig kompetansearbeid som har pågått over flere tiår innen kirkelig undervisning og diakoni.

Det må derfor ytes øremerkede tilskudd til kateket- og diakonstillinger slik det er i dag, for på den måten å sørge for at soknet sikres fagkompetanse gjennom ansatte som er kvalifisert for oppgaven. Kirkerådet foreslår kvalifiseringsstipend som en ordning som skal stimulere til utdanning til profesjonene. Men hvem ønsker å utdanne seg til kateket eller diakon dersom en ikke vet om det finnes stillinger? Hvem vil anbefale unge mennesker å satse på et langt utdanningsløp der stillingene står i spill?

I mange menigheter er det ikke grunnlag for fulle stillinger og da må det utøves fleksibilitet og skjønn

For å sette det på spissen: Hva om Kirkerådet gjør det samme med midlene til prestestillingene? Kirken sentralt tildeler en sum til hvert enkelt prosti, og så er det opp til prosten å sørge for at det blir aktiviteter ut av midlene.

Begge modeller

Midlene som kom med trosopplæringsreformen fordeles i dag etter aktivitetsmodellen og bruken av midlene avgjøres lokalt. De ansatte har varierende utdanning og gjennomtrekket i stillingene har vært høy. I de senere år er det avsatt midler nasjonalt til kvalifiseringsstipend for menighetspedagog og kateket, for å øke kompetansen på feltet.

Likevel er katekettjenesten etter mitt syn inne i en ond sirkel. Antallet kateketstillinger har gått ned fra ca. 200 i 1995 til 135 årsverk i 2021. (Tall fra Hovedorganisasjonen KA) Det vil trolig ikke bedre seg hvis aktivitetsmodellen blir valgt. Kanskje skal kateket bli en stilling knyttet til prostiet og ha funksjon som mentor, veileder og tilrettelegger, og soknet/fellesrådet ansette menighetspedagoger og menighetsarbeidere? Hvis kirken fortsatt ønsker å ha høyt kvalifiserte ansatte i diakoni og undervisning, må tilskuddsforvaltningen inneholde element fra begge de omtalte modeller.

I mange menigheter er det ikke grunnlag for fulle stillinger og da må det utøves fleksibilitet og skjønn. Likevel må Kirkerådet sikre et antall fullfinansierte stillinger, og slik skape nødvendig økonomiske trygghet for lokal arbeidsgiver. For hvem skal ellers sørge for faglighet innenfor undervisning og diakoni i fremtiden? Skal presten uten spesifikk utdannelse på feltet gjøre det i tillegg til mye annet?