Israel godtar folk som ikke er jøder og har en annen religion. I selvstendighetserklæringen står det at landet «vil sikre fullstendig likestilling av sosiale og politiske rettigheter til alle sine innbyggere, uavhengig av religion, rase eller kjønn». Den andre parten har ikke vist samme holdning. De arabiske statene godtok ikke FNs delingsforslag i 1947, men satte i gang et militært angrep for å drive jødene ut. 15. mai 1948 skjedde det samme.
PLO og PAs rolle
Hvordan har så PLO og Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) forholdt seg til Israel etter at staten ble opprettet i 1948?
PLO utgav i 1966 boken Liberation – not negotiation. Dette var året før seksdagers-krigen. Frigjøringen gjaldt altså ikke Vestbredden, men Israel. PLOs charter fra 1968 sier «Det palestinsk-arabiske folket har juridisk rett til sitt hjemland», altså en stat, og grensene skal være som i det britiske mandatet. Videre står det i PLOs tipunkts plan fra 1974 : «PLO vil bruke alle midler, og først og fremst væpnet kamp, for å frigjøre palestinsk territorium». Dette har vi sett tydelig helt siden den andre intifadaen brøt ut i år 2000. Frem til 4. februar er 1.432 israelere drept av palestinsk terror ifølge israelske myndigheter. I tillegg ble ca 1.200 israelere drept i Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober i fjor.
Jeg har aldri hørt Hamas og PA snakke om at araberne selv var inntrengere og okkupanter en gang på 630-tallet, og at det da bodde jøder der
Etter Oslo-avtalene har Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) samarbeidet med Israel, og fremstår som mer moderat. Men vi må våge å ta samtalen om hvor moderat PA egentlig er. Den anti-israelske retorikken strekker seg over lang tid. Her er ett eksempel: I 2011 viste den PA-styrte rikskringkasteren en gudstjeneste fra en moske i Hebron der taleren sier: «O Allah, ødelegg våre fiender. Ikke la en eneste være igjen. O Allah, driv dem ut av Palestina i ydmykelse og vanære (...) akkurat som du drev dem ut av den arabiske halvøy.»
Helt fra år 2000 har PA indoktrinert ungdom med skolebøker som fremmer martyrdød, konflikt og jihad. De nyeste rapportene til Impact-se fra 2019 og 2023 viser det samme. UNRWA-skolene bruker også de samme bøkene. Etter terrorangrepet 7. oktober i fjor er retorikken fra PA blitt skjerpet. Tjenestepersoner har lagt vekt på enheten med Hamas både ideologisk og politisk, der «frigjøringen» er en religiøs plikt.
Hva så med Hamas?
Hamas, som styrer Gaza, skriver i sitt charter fra 2017: «Den sionistiske bevegelsen må forsvinne» (art. 17) og «opprettelsen av ‘Israel’ er ugyldig» (art. 18). Når Hamas omtaler «sionistene», må det her forstås som jødene. Fra 2007 har Hamas vitterlig sendt titusener av raketter mot sivile mål i Israel og utført en massakre på sivile, israelske jøder, begge deler i strid med folkeretten.
Ghazi Hamad i Hamas’ politbyrå understreket på libanesisk tv den 24. oktober i fjor at: «Israel er et land som ikke har noen plass i vårt land. Vi må fjerne det landet. (...) Vi måtte lære Israel en lekse. Al-Aqsa-flommen [navnet Hamas ga angrepet 7. okt.] var bare første gang, det vil komme en andre, en tredje, en fjerde.» Den 16. januar i år klargjorde så Hamas til Al Jazeera at målet med angrepet 7. oktober var å få den «palestinske saken» tilbake på dagsorden og å motarbeide normaliseringen mellom Israel og arabiske land. Og mer: «7. oktober var en nedskalert modell for den endelige frigjøringskrigen og fjerningen av den sionistiske okkupasjonen.» Her er det ingen vilje til å leve i fred ved siden av jødene.
Premisset for å kalle det frigjøringskrig er at jødene anses som inntrengere og okkupanter av muslimsk land. Jeg har aldri hørt Hamas og PA snakke om at araberne selv var inntrengere og okkupanter en gang på 630-tallet, og at det da bodde jøder der; de hadde da bodd der i over 2.000 år og har bodd der kontinuerlig siden. Først når palestinerne erkjenner dette og innser at det gir jødene rett til å ha sitt land, kan de to folk leve i fred.