Verdidebatt

Høyre bør bli best på bistand

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE: Den unge og raskt voksende befolkningen i Afrika kan legge grunnlag for en enorm økonomisk vekst, med nye markeder også for norsk næringsliv. Men det forutsetter at vi bekjemper fattigdommen.

Høyre er kanskje ikke det partiet som i første rekke forbindes med et sterkt engasjement for internasjonal bistand. Likevel tenker jeg ofte at Høyre har fått et litt ufortjent dårlig rykte. Mange høyrepolitikere har både kunnskap om hva som skal til for å skape global utvikling – og engasjement for å løfte mennesker ut av fattigdom. Partiet kan for eksempel være stolt av hvordan de under Ernas regjeringstid bidro til at Norge tok en lederrolle i å sikre alle barns, og spesielt jenters, rett til utdanning. Vi vet at veien ut av fattigdom svært ofte starter første skoledag.

Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen

Samtidig er det ikke helt uten grunn at det dårlige ryktet har oppstått. Høyre har ønsket å redusere midlene som brukes til bistand, og heller erstatte dagens prosentmål for pengebruk med klarere resultatmål for bistanden. De har derfor utfordret konsensusen blant de fleste partier om at Norge skal gi 1 prosent av BNI for å bekjempe fattigdom og skape global utvikling. Og fra tid til annen tar høyrepolitikere til orde for å nedprioritere bistand og fokusere på «norske interesser» i utenrikspolitikken. I Aftenposten 6. februar tok for eksempel Unge Høyres Nicolai Østeby et oppgjør med engasjementet til «fredsnasjonen Norge», som han mener går på bekostning av å sikre Norges interesser.

Jeg mener Østeby skaper en falsk motsetning – og at det er gode grunner til at Høyre burde ta en lederrolle som bistandsparti. La meg begrunne hvorfor.

Et sikkerhetspolitisk arbeid

Den viktigste norske interessen er å trygge sikkerheten for Norge og norske borgere. En verden der mange mennesker lever i ekstrem fattigdom, bidrar til det motsatte. Bistand, fattigdomsbekjempelse og arbeid for fred er derfor også en viktig del av det brede sikkerhetspolitiske arbeidet.

Vi kan bruke Sahel-regionen i Vest-Afrika som et eksempel. Over mange tiår har Mali, Burkina Faso og Niger vært blant de fattigste landene i verden. Store deler av befolkningen lever i ekstrem fattigdom

Det ligger et enormt potensial i den unge og raskt voksende befolkningen i Afrika

, hvor matmangel er utbredt. Mange barn og unge får ikke skolegang, og folk har få eller ingen muligheter for å skaffe seg arbeid.

Nøden og fattigdommen har gitt spillerom for ekstreme militante grupper, som terroriserer sivilbefolkningen og driver millioner på flukt. Misnøyen med myndighetenes håndtering av sikkerheten har ført til fire militærkupp på få år. Militærregimene har brutt med sin tidligere kolonimakt Frankrike, og dermed også EU. I stedet søker landene allianser med Kina og Russland.

Dette er åpenbart en trussel mot Norges interesser og vår sikkerhet Ustabiliteten i Sahel-regionen er også en av flere konsekvenser av Norges bidrag til å bombe Libya. Det gir grunnlag for flyktningestrømmer til Europa, og rekruttering til og opplæring i terrorisme som senere kan manifestere seg i europeiske storbyer. Økt spillerom for Kina og Russland i Afrika er ikke gode sikkerhetspolitiske nyheter for Norge. Faktisk kan man også tenke at Russlands engasjement i Sahel er en direkte hilsen tilbake til NATO etter bombingen av Libya.

Verdien av et samfunn uten fattigdom

Den svenske professoren Hans Rosling – som var kjent for sin fremtidsoptimisme «factfulness» – pekte ofte på hvor viktig det er for vår felles fremtid at vi lykkes i kampen mot fattigdom. Når flere mennesker føres ut i fattigdom, blir verden mer urolig og mindre trygg. Det skader stabiliteten i verdensøkonomien som alle land er avhengige av. Det fører til sammenbrudd i demokratier og svekkelse av institusjoner. Det gir opphav til konflikter og rekruttering til terrorisme og ekstreme grupper. Det sender mange flere mennesker på flukt. Det vanskeliggjør felles innsats for å beskytte felles helse og miljø – som under pandemier eller når vi skal kutte klimagassutslipp.

Vi når aldri målene om å utrydde fattigdom uten næringslivets innsats

Arbeiderpartiet får det meste av æren for fremveksten av velferdssamfunnet. Sannheten er at også Høyre spilte en helt avgjørende rolle. Høyre, som kanskje først og fremst representerte interessene til middelklassen og næringslivet, forsto verdien av et samfunn uten fattigdom. Det ville gi et mer stabilt samfunn, preget av tillit og robuste institusjoner – slik som i et velfungerende marked.

Høyre burde innta akkurat samme rolle i kampen mot global fattigdom. Bistand er ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste, virkemiddelet i kampen mot fattigdom. Økonomisk vekst som skapes av en åpen internasjonal handel er helt grunnleggende. Vi når aldri målene om å utrydde fattigdom uten næringslivets innsats.

Men bistand er også viktig. I en verden som har gått gjennom en pandemi og som rammes av økonomisk uro på grunn av krig og konflikt, trengs den mer enn noen gang.

Enormt potensial i Afrika

Det neste århundret vil bli Afrikas. Afrikas befolkning er i dag litt mindre enn Kinas. Hvis befolkningsutviklingen fortsetter som nå, vil det i år 2100 kunne bo fem ganger så mange mennesker i Afrika som i Kina.

Det ligger et enormt potensial i den unge og raskt voksende befolkningen i Afrika. Befolkningsøkningen kan legge grunnlag for en enorm økonomisk vekst, med nye markeder også for norsk næringsliv. Klarer man å bygge veksten på Afrikas fantastiske muligheter for fornybar energi og nye grønne jobber, kan kontinentet vise vei mot en bærekraftig fremtid for hele kloden.

Men historien kan bli en annen. Lykkes vi ikke med å bekjempe fattigdom, kan vi se den samme utviklingen som vi har sett i Sahel. Det vil være en massiv trussel mot norske interesser.

Så, Høyre. Det er på tide å brette opp ermene – og ta en lederrolle i kampen mot fattigdom.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt