Afrikansk migrasjon på afrikanske premisser

Det siste tiåret har Norge, i likhet med mange andre land, lagt stadig større vekt på å begrense afrikansk migrasjon gjennom utviklingspolitikken. Migrasjonsforebygging fremheves som sentralt i Norges partnerlandsstrategier for flere afrikanske land, og i Sahel er arbeid med å håndtere grunnleggende årsaker til migrasjon en prioritering for norsk utviklingsengasjement. Over bistandsbudsjettet settes det av midler til å støtte migrasjonshåndtering, og Norge støtter også kapasitetsbygging for å sikre at afrikanske lands myndigheter kan drive mer effektiv migrasjons- og grensekontroll.

Det norske budskapet er tydelig. Migrasjon er negativt og skal forebygges, håndteres, og forhindres. Men er dette utviklingspolitisk hensiktsmessig?

Migrasjon og utvikling

Forskning tyder på at migrasjon først og fremst har positive effekter for utvikling, både for migranter selv og for landene de migrerer mellom. Migrasjon kan skape økonomisk vekst, reduksjon av fattigdom og ulikhet, samt sosial og politisk utvikling. De positive utviklingseffektene av migrasjon er også internasjonalt anerkjent gjennom FNs Agenda 2030 og bærekraftsmålene.

Så hvor kommer det utviklingspolitiske målet om å begrense migrasjon fra? Motsetningen mellom dette målet på den ene siden, og kunnskap om sammenkoblingene mellom migrasjon og utvikling på den andre, tyder på at det er andre grunner enn utviklingshensyn i spill. Inntil ganske nylig var både Norge og andre europeiske land opptatt nettopp av å utnytte utviklingspotensialet i migrasjon. Det er neppe tilfeldig at skiftet mot å begrense migrasjon oppsto rundt samme tid som den såkalte flyktningkrisen i 2015.

Hvor migrerer afrikanere?

I kjølvannet av flyktningkrisen har det offentlige ordskiftet om migrasjon overveiende fokusert på behovet for å stanse «strømmen» av migranter som ankommer Europa, særlig fra Afrika. Men narrativet om at afrikanske migranter primært søker seg til Europa, og at de kommer i hopetall, stemmer ikke helt overens med virkeligheten.

Afrikanere utgjør en mindre andel av globale migranter enn det europeere selv gjør. Og de afrikanerne som migrerer, gjør det først og fremst internt på sitt eget kontinent. Det er dermed denne regionale migrasjonen som først og fremst påvirkes av forsøkene på å begrense afrikansk migrasjon, ikke migrasjon til Europa.

Norge bør støtte opp om afrikanske lands initiativer for å fremme regional migrasjon

Den liberiske akademikeren Robtel Neajai Pailey påpekte for noen år siden at migrasjon internt på det afrikanske kontinentet begrenses av restriktiv innvandringspolitikk og kontroll, på tross av de positive utviklingseffektene slik migrasjon har. Hun hevder at denne restriktive tilnærmingen kan være resultatet av et fokus på å begrense migrasjon som er pålagt kontinentet av «utenforstående».

Det er godt kjent at europeiske land har brukt utviklingspolitikk aktivt til å påvirke migrasjonspolitikk i Afrika. EUs «Emergency Trust Fund for Africa» (EUTF) er et godt eksempel. Fondet kanaliserte flere milliarder euro til migrasjonsforebyggende prosjekter i en rekke afrikanske land. Ved å gi insentiver til innstramminger på migrasjonsfeltet har fondet satt preg på migrasjonspolitikken i mange av disse landene.

EUTF ble svært kontroversielt etter avsløringer om at penger fra fondet har gått til Libyas kystvakt, som har begått alvorlige menneskerettighetsbrudd mot migranter. Norge bidro med 262,5 millioner kroner til fondet i perioden det var aktivt.

«Irregulær» migrasjon

Målet med EUTF var primært å hindre såkalt irregulær migrasjon, altså migrasjon som foregår utenfor vanlige eller lovlige migrasjonsruter. Også mange norske utviklingspolitiske tiltak retter seg mot denne typen migrasjon.

Selv om de absolutt fleste afrikanske migranter reiser på lovlig og regulært vis, er det gode grunner til å forsøke å motvirke irregulær migrasjon. Stater har grunn til å ville ha oversikt over hvem som oppholder seg innenfor deres grenser, og irregulær migrasjon kan dessuten ha alvorlige konsekvenser for migranter selv. Flere opplever å bli utsatt for utpressing og mishandling i løpet av reisene de legger ut på.

Det er lite som tyder på at restriktiv migrasjonspolitikk fører til mindre irregulær migrasjon

Det er likevel lite som tyder på at restriktiv migrasjonspolitikk fører til mindre irregulær migrasjon. Irregulær migrasjon oppstår primært fordi personer som har et sterkt ønske eller behov for å migrere ikke har mulighet til å gjøre det på lovlig vis. Skal man få bukt med dette vil det være mer hensiktsmessig med tiltak som skaper flere muligheter for lovlig migrasjon. Men slike tiltak er ikke fremhevet i norsk utviklingspolitikk.

Afrikanske premisser

Afrikanske land har selv iverksatt initiativer for å tilrettelegge for mer regional migrasjon. Slike initiativer, som den Afrikanske Unions mål om full regional bevegelsesfrihet innen 2063, bygger på enighet om at migrasjon er positivt for utvikling på kontinentet. Men europeiske lands migrasjonsforebyggende fokus stikker kjepper i hjulene for slike initiativer. Skjevheter i maktforholdet mellom Europa og Afrika presser afrikanske land til å føre restriktiv migrasjonspolitikk etter europeiske ønsker, på tross av et uttalt kollektivt afrikansk mål om å fremme migrasjon.

I 2024 skal regjeringen lansere Norges nye Afrika-strategi. Dersom migrasjon blir et tema i den nye strategien er det god grunn til å håpe på en mer positiv tilnærming enn vi ser i dag. Norge bør støtte opp om afrikanske lands initiativer for å fremme regional migrasjon. Afrikas migrasjon- og utviklingsagenda bør tross alt utformes på afrikanske lands premisser.